#Hurtigruten På sporet av den tapte tid

Publisert den 21.06.2011 i Kultur

Himmelen er et sted der intet skjer.

Proust sitt verk På sporet av den tapte tid har mye til felles med en sjøreise. Språket vugger som en båt. Boken manglet det man kaller driv, det har den gammledagse sjøreisens tempo.

Lange perioder er kjedelige. Likevel gjør det godt fordi man synker inn i beskrivelsene.

Skepsisen var stor da MS Nordnorge forlot Bergen på vei mot, nettopp Nordnorge. I forhold til sendingen Bergensbanen minutt for minutt så dette ut til å bli ulidelig kjedelig.

Så tok det av. Etter Trondheim, på vei opp til Lofoten i strålende sol, etter hvert midnattssol, ble dette stort og nytt fjernsyn. Folk viftet med norske flagg fra hver en knaus. Vi har aldri opplevd liknende før.

Skjønt trenden, et slags opprør med stereotype dramaturgiske grep, har vært der en stund allerede. Vi så det med TV serien The Wire, den var som å se inn i en virkelighet vi ikke fikk forklart. Vi fikk oppleve den og lærte oss nye koder.

Knausgårds uendelige selvpiskende lidelseshistorie ble en suksess. Den manglet også de tradisjonelle dramaturgiske grep. Språket var heller ikke rikt på metaforer. Ting bare skjedde, tilsynelatende.

#Hurtigruten ble noe veldig rart. Under innseiling til nye steder fikk hendelsene noe av det samme forløp etter hvert. Folkemengde frammøtt på kaia viftende med flagg. Korpsmusikk, lokale bajaser og veteranbiler.

Nærbildene viste folk som betraktet noe som ikke skjedde. Egentlig skjedde ingen verdens ting. Det var de som skjedde, som var hendelsen.

Uendelig mange kameraer fanget inn det som ikke skjedde. Både de frammøttes kameraer og NRK-teamets. Det var bare å nyte.

”Heaven is a place where nothing happens”. (David Byrnes). Mange pustet lettet ut hver gang skipet på nytt la ut fra havn, og man ble overlatt til sjøen, rislingen fra baugen som skar gjennom sjøen igjen.

Mediemessig er dette et hypermoderne stunt. Uten folks engasjement på sosiale medier, først og fremst Twitter, hadde det nok blitt en litt tammere affære.

For dette ble en lek med speil. Plakater med hilsener ble fanget opp hjemme hos adressaten i sanntid. Man fotograferte hurtigruta som filmet den fotograferte. Denne sendte bilder til sine enten via MMS eller på Twitter. Bilder som raskt dunster vekk.

#Hurtigruten med en armada av småbåter som lekne delfiner til å eskortere seg inn og ut av havnene. Og dette bildet i kryssklipp med vårt indre blikk av forholdene for et par generasjoner siden. Følelsene ble sterke. Og så folket da, utstilt på kaiene, for en gangs skyld distriktenes folk i hovedrollen.

Etterhvert som happeningen skred fram – og den er ennå ikke ved veis ende, lærte nordlendingene i neste anløp av det de så på TV. De ble mer og mer utspekulerte i utføringen av stunt som fenget oppmerksomheten.

De fleste i Norge kommer fra et annet sted, og mange av oss kommer fra kysten. Følelsene skyller innover oss som baugbølger fra hurtigruta mot steinene i Rystraumen.

Akkurat som i Prousts På sporet av den tapte tid, kastes vi ufrivillig mellom fortid og nåtid i vuggende nytelse under denne sjøreisen.

Med stresslessen som dekkstol og parketten med gjennskinn av midnattsol og hav.

Fra rom til rom i verden, på Facebook og på Twitter

Publisert den 16.11.2010 i Samfun, Ukategorisert

Lenge har jeg fulgt @Dagfinnordbo på Twitter. Vi har hatt mye moro på timeline. På en gretten lørdagskveld merket jeg en snev av irritasjon og avfulgte ham. Det lå ikke noe dramatisk i avfølgingen. Jeg forholdt meg ikke til personen Dagfinn Nordbø da jeg avfulgte ham. Han der ute med alpelue og frakk. Noen minutter senere fikk jeg en mention fra @dagfinnordbo som ville ha svar på hvorfor jeg avfulgte ham etter å ha vært en så trofast følger. Siden fulgte en til. Jeg svarte ikke.

Vi er ikke identiske med disse identitene som oppstår på de sosiale mediene. Nils på Facebook skiller seg både fra Nils i den virkelige verden og @kniv på Twitter. Tidvis dukket behovet for å trekke seg tilbake opp, samtidig som jeg kjente en lett avsmak for både meg selv og Twitter.

(mer…)

Endestasjoner

Publisert den 19.09.2010 i Ukategorisert

Litt pussig at siden jeg bor i det sydvestlige Berlin, i Stubenrauchstrasse, er veien kort til linje 1 for S toget. Linjen har to endestasjoner. I Nord: Oranienburg, og i sør: Wannsee.

konsentrasjonsleieren Sachsenhausen lå i Oranienburg, og den berømte Vannseekonferansen ble avholdt i en praktfull villa i Wannse. Femten toppbyråkrater med Heydrich i spissen møttes her i januar 1942 for å diskutere hvordan man mest effektivt kunne utrydde jødene.

Faren min oppholdt seg i Buchenwald som såkalt tysklandstudent nesten hele 1944 etter Aula arrestasjonen i November 1943, og fram til evakuering i Mars 1945 med de hvite bussene. Jeg har besøkt Buchenwald flere ganger, første gang med faren min, dernest to ganger til i forbindelse med skriving av Sølvpilene. Jeg kan den leiren ganske godt. Porten der har «Jedem das Seine» som motto. Hver leir sitt motto. I Sachsenhausen var det «Arbeit Macht Frei.»

Sachenhausen er kjent for oss nordmenn fordi den hadde en del prominente fanger. Som Trygve Bratteli. En Norsk Jøde deltok i falksmyntneri: Moritz Nachstern. Han overlevde og skrev bok om begivenhetene. Sirlige graveringer på metallplater lå til grunn for trykk av 130 millioner engelske pund som ble brukt til å kjøpe inn krigsartikler.

Leiren lå på et flatt område, og var nok større en Buchenwald. Jeg har studert modeller av Buchenwald. Litt pussig er at den vifteformasjonen man finner i SS leiren utenfor inngangen til Buchenwald har man benyttet seg av ved byggingen av fangekasserne i Sachenhausen. Vifte formasjonen skaper bedre oversikt mellom brakkene fra det sentralt plasserte vaktårnet over inngangen.

Stedet må ha vært monotont og jævlig å være på under krigen. En del av fangene ble også sendt ut på en dødsmarsj mot Baltikum i Fenbruar 45, der fanger døde som fluer.

I Morgen skal jeg til Wannsee. Ikke for å se på praktvillaen der de femten byråkratene planla historiens største forbrytelse, men for å svømme.

En hund i Berlin

Publisert den 18.09.2010 i Kultur, Litteratur

Jeg er ensomhetens

trofaste hund.

Alltid vil jeg lystre.

Han lar meg gå uten bånd

i Berlins gater.

Der går jeg fritt og snuser.

Pisser på den stolpen jeg vil.

Å, det er så mye å se.

Så mye av alt.

Da hører jeg min herre plystre.

Kulturkulturen

Publisert den 11.09.2010 i Kultur

Hvorfor blir jeg brydd og synes at kulturnyheter er litt komisk? Vignetten til NRKs Kulturnytt er en typisk kulturvignett. Programlederne rir tappert inn i kulturlandskapet med hevet lanse, og over alt ser de kultur.

(mer…)

Shopperne: Det nye proletariatet

Publisert den 21.08.2010 i Samfun, Ukategorisert

Kineserne sparer ca en fjerdel av det de tjener. Amerika drukner i gjeld. I Europa er ledigheten svær. Til nå har amerikanerne stått for shoppingen godt fulgt av europerne. Og Kina øker produksjonen. Vi i vesten er i ferd med å bli et nytt proletariat. Forgjeldet som vi er, eier vi egentlig lite. Se bort fra Norge, foreløpig. (mer…)

Tazte Priv?

Publisert den 21.05.2010 i Ukategorisert

Fødes en ny mennesketype nå? Trolig står vi foran en nytt paradigme når det gjelder hvordan vi definerer vår væren.

(mer…)

Rett fra tuben, et dykk i Norsk Tannpastahistorie

Publisert den 09.04.2010 i Ukategorisert

Husker du smaken av Si-Ko? Jeg tror det var den første fluortannpastaen i Norge. Tannpastaen hadde sin gullalder i Norge på sekstitallet. Alle fulgte spent med; hva blir det neste.