Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som kykkelikuk.
Jeg går til Astrup Fearnley museet for å oppleve Bjarne Melgaards utstilling. Inne, ved resepsjonen spør jeg om Vergil kan guide meg. Nei, han kommer ikke før på søndag kl. 13.00.
Jeg går ned i helvetet og ser at Keiseren mangler knær. Han befinner seg i sugepikkhøyde og stirrer på deg med to tomme rasshøl. Så gjesper man og rusler videre med Iphonen på øret og kuratorens stemme, ei jente som har funnet seg et levebrød i dette feltet og som som forteller at nebbdyrene og de andre dyrene fra Australia egentlig er selvportretter. At apen både er undertrykker og undertrykket også videre. So what.
Når jeg sier at samtidskunsten interesserer meg midt i ræva er det blant annet på grunn av alle kukene i Melgards utstilling som jeg besøkte i dag. Det blir rett og slett for mye likegyldig kuk. De har ingen virkning. Kuken er ikke en rambuk som slår inn borgerskapets dør. Den døra finnes ikke lenger.
De middelaldrende damene som lunter rundt på Melgard utstillinga hever knapt en øyenbryn. Det er noe åttitalls over hele uttrykket. Det provokative har stivnet i tomme gester.
Jeg var på Faldbakkens utstilling sist vinter. En utbrent bil. Konseptuell ekspresjonisme? En del videotape fortalte et nokså overtydelig språk. Noen middels ideer. Man blir ikke særlig mett. Entusiastene kan selvsagt stå der inne på samtidsmuseet ved søylene og skape seg den mening de vil. Men hvorfor gå dit dersom man bare er en vanlig nysgjerrig opplyst?
Kunstnerene ofret håndverket, og kunnen, og gikk enten fra konseptene i en hysterisk overskridende ekspresjonisme, eller de gikk til konseptene, en uttørket form for kunst, hvor man lydig plukker en bruksanvisning på veggen og leser. Og inni mellom alt finnes det noen glimt. Selvfølgelig gjør det det det. Men nå synes alt å virke utømt.
Mathew Barney som unntak har ikke samtidskunsten bydd på mye de siste ti årene i Oslo. Med Christian Boltanski som tillegg, men det er kanskje mer enn ti år siden?
Kunstpalassene vokser i størrelse, men hva skal de fylles med? Det undres jeg over.
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket
Jeg synes du fokuserer for mye på det litterære innholdet her, og for lite på noe som jeg synes er deilig å se for en gangs skyld, nemlig en samtidskunstner som viser lidenskap i arbeidet sitt. Jeg tenker ikke lidenskap i seksuell forstand, men lidenskap i forhold til mediet sitt. Han forholder seg til konkrete maleriske virkemidler som form og farge, strøk, materialitet – hvor taktile opplevelser, den fysiske prosessen, nærvær, kompleksitet og motstand er sentralt. Jeg synes det er materialet som blir inngangsporten til verkets innhold og ikke alle ståpikkene som for meg er av mindre interesse i dette tilfellet. Jeg synes ikke Melgaard har ofret håndverket og gått inn i en hysterisk overskridende ekspresjonisme slik du antyder her. Ellers er jeg ganske enig i det du sier i forhold til mye av den konseptuelle kunsten, selvsagt unntatt M. Barney og Boltanski (Boltanski var før 1995, og det har også vært noen andre bra utstillinger) Et typisk trekk ved norsk kunstliv er at man velger én kunsretning av gangen. Nå har konseptualismen rådet siden begynnelsen av 90-tallet, og siden har vi hatt neo-konseptualismen. Fra 2007 har vi også hatt emo-konseptualismen. Jeg synes det blir for kjedelig i lengden. Derfor er det deilig at Melgaard maler ekspresjonistiske malerier. Men nå skal det sies at jeg har en spesiell nerdente interesse for maleriske problemstillinger av alle slag, så det er ikke sikkert at det jeg sier er spesielt representativt for mange andre. Som forfatter tror jeg likevel du også setter pris på de formale sidene ved et verk og ikke bare på hva det handler om. Det går det også an å gjøre med kunst.
takker deg for et fint svar. Jeg har sett flere utstillinger av Melgaaard. Blandt annet en stor på Astrup F. Tidligere. Jeg synes det var friskere og mer spennende. Jeg har ikke gjort noen ananlyse, og tror ikke det jeg skriver er sant. Og for all del, kukene spiller mindre rolle.
Glimrende skrevet og observert!
“Kuken er ikke en rambuk som slår inn borgerskapets dør”
Er det det man vil med kunsten? Slå inn borgerskapets dør?
Jeg er ingen kunstner, jeg vandrer også alt for sjelden i gallerier; men det du skriver om kan overføres til andre saker.
Om kunst skal provosere, hele tiden, for at det skal være kunst, er ikke dette en umulighet? Hele tiden og i mange år, hører jeg det samme; om kunstens flathet og manglende liv.
Vi påvirkes nærmest grenseløst.
Du er blasert av inntrykk før du kommer inn i galleriet. Du har iPoden kilt inn i den ene øregangen, kurastorens stemme fyller den andre og i slikt skal vi sanse noe som helst? Er det rart kunstenerens utrykk blir overtydelig i en misforstått håp om å overdøve? For det er vel ikke mulig; å overdøve?
Kan hende er det mest provoserende det som ikke lenger hyler så høyt og stygt; det vakre, mennesker engasjement for gode saker…peace and love og sånn?
Igjen; det kilte fint å lese teksten din!
Veldig fin komentar. Jeg må si at min tekst er basert på et nokså stuntaktig forhold til mitt besøk. Det var nokså anstrengende å være i lokalet. Jeg skal gå tilbake, senere. Det kan godt være at det går bedre, når dette gjelder denne spesifike utstillingen. Men jeg står for den genrelle konklusjonen når det gjelder mye av samtidskunsten. Jeg sier mye. Men det finnes mange kunstnere som lager kunst i dag som jeg setter høyt.
Nå fikk jeg veldig lyst til å dra til London, gå på Tate Britain og se noen Pre-Rafaelitter igjen …
De tyske nasarene er også en mulighet.
Absolutt. Jeg kan til og med leve med de post-pre-rafaelittiske estetene. Manchester Art Gallery eller hva de nå heter har tre vidunderlige rom med denslags.