Da Lars Norén ble skurk

NORÉN OG  MALEXANDERMORDENE

Våren 1999 utførte tre tungt væpnede nynazister et ran i Kisa i Sverige. To politimenn ble henrettet med nakkeskudd etter å ha tatt opp jakten på ranerne.  Den svenske dramatikeren Lars Norén fikk mye av skylda for det brutale ranet fordi han i forkant satt opp et teaterstykke sammen med fangene. Det ble påstått at Tony Olsson, som man trodde drepte politimennene, fikk næring til sin ransplan gjennom å spille ut nazisme på scenen.  Dessuten at de utvidede permisjonene  på grunn av stykket gjorde planleggingen mulig.  Den svenske journalisten Elisabeth  Åsbrink  har skrevet en knallbra bok om saken i Smärtpunkten. Dramatikeren  selv skriver om traumet i En dramatikers dagbok 2002 2005. Og Espen Stueland har skrevet en artikkel om Noréns ansvar for at det gikk galt i Norsk Shakespeare og teatertidsskrift.

NORÉN OG BAKGRUNNEN FOR AT STYKKET 7:3 BLE TIL

Lars Norén var kanskje mest kjent i Norge på åttitallet for sine intense Eugene O’Neil inspirerte familiedramaer. ”Natten er dagens mor”, var et gjennombrudd.  Norén debuterte som poet på sekstitallet.  Han forlot poesien fordi strømmen av bilder gjorde ham psykotisk.  Senere skrev han dramatikk og ble en av Sveriges og Europas mest betydningsfulle samtidsdramatikere.  På nittitallet ønsket han å la lyset falle på de utstøtte, uteliggere, narkomane og horer.   Han skrev Personkrets 3:1, som hadde stor suksess.

REHABILITERING

Birgitta Palme var skuespiller, regissør og tidligere teatersjef. I 1998 tok hun kontakt med sin venninne Birgitta Göransson, som jobbet med rehabilitering ved Tidaholmsanstalten, og ville sette opp et stykke med fanger etter inspirasjon fra et rehabiliteringsprosjekt i St. Quentin. Noen av Sveriges farligste fanger i den tungt bevoktede Tidaholmsanstalten skulle snart bli skuepillere. De hadde ikke lang tid igjen av soningen og man mente at teaterprosjektet var en fin forberedelse til friheten . En av fangene, Carl Thunberg foreslo å invitere Norén til fengslet, kanskje han ville skrive et stykke for dem? Thunberg var ikke nazist. De to andre fangene het Tony Olsson og Mats Nilsson. Begge var erklærte nynazister.

Norén skrev et stykke basert på samtaler med fangene om livene deres. Han stod selv for regien. I utgangspunktet var det kun meningen å innstudere og vise stykket innenfor murene. Slik ble det ikke.

SKUESPILLET 7:3

Stykkets tittel henspeiler på en kode for særlig farlige fanger. “Med 7:3 avses ett lagrum i kriminalvårdslagen. Där stadgas att interner kan bedömas så rymningsbenägna eller farliga att de inte får rätt till regelbunden permission. I praktiken innebär detta att de inte får gå på permission utan fångvaktares sällskap.” De tre fangene sonet under slike vilkår.

Likevel hadde 7:3  premiere utenfor murene. Kun spesielt invitert publikum fikk se forestillingene.  Stykket starter med at fangene som spiller seg selv, gjør ca 100 pushup i bar overkropp. En proff skuespiller Reine Brynolfsson, spiller Norén i karakteren John. Handlingen gjenspeiler på mange måter tilblivelsen av stykket.

NAZISME  OG SKANDALE

Fangene snakker om livene sine og i en svært kontroversiell scene gir de uttrykk for sine nazistiske synspunkter. Sterke antijødiske utspill framføres i aggressivt tonefall fra scenen. Forestillingen ble en skandale. Jøder som overvar forestillingen  var sjokkerte. Noen av de mest innflytelsesrike kritikerne gikk sterkt i mot forestillingen og særlig Scene 9. De reagerer på at fangene ikke ble motsagt med hensyn til nazismen. Mange følte seg også fysisk truet under forestillingen. Debatten raste i Sverige. Fangene opplevde også stor suksess og ble kjendiser. Det var snakk om ordinære oppsetninger på Riksteateret der Norén var sjef. Det ble ikke slik, forestillingen ble vist 27 ganger, for til sammen 1500  spesielt inviterte, hovedsakelig fra kultureliten i lukkede forestillinger. Den siste var 27. mai 1999

POLITIMORDENE I MALEXANDER

Dagen etter siste forestilling, mens Tony Olsson fortsatt hadde permisjon, skjedde ranet i Kisa, og to politimenn ble henrettet. Tony Olsson fikk også skylda.  Nå tok det helt av.  Norén ble hatobjekt nummer en i Sverige.  Det ble sagt at hans bidrag til at skuespillerne fikk framføre sine nynazistiske synspunkter og kunne høste applaus fra publikum bidro til en ytterligere følelse av grandiositet hos dem, som igjen ledet til ranet som var et ledd i å skaffe penger til kampen for et raserent Sverige.

HATET MOT LARS NORÉN

7:3  er ikke tilgjengelig for lesning. Kun noen få har sett det. Det er med andre ord i dag vanskelig å gjøre seg opp en mening på grunnlag av stykket. Norén har fortsatt virket sitt som dramatiker og instruktør. Men ingen svenske forlag har  publisert stykkene han har skrevet siden Personkrets.

FOLKE RYDÉNS DOKUMENTARFILM OM 7:3

Folke Rydén laget en dokumentarfilm om oppstusset, som sammen med Dagens Nyheters og andres skriverier  ble til en gedigen hatkampanje mot Norén.  I dokumentaren spør man om Norén angrer når han kjenner utfallet. Filmen viser Norén sitt bleke steinansikt, han svarer nei. Dette innslaget er i følge Åsbrink hentet fra arkiv og tatt ut av sin sammenheng, i den originale fortsettelsen går det fram at det var et sjokk. Og at det berørte ham sterkt.

Etter at Folke Rydéns film ble sendt på TV gjør Svenska Dagbladet en undersøkelse på sin ferske nettavis. De spør: Synes du Norén er skyld i politimordene i Malexander?

55% svarte at Norén var skyldig i politimordene i Malexander. Sverige hadde altså fått sin syndebukk.

Åsbrink skriver: ”Bildet av Norén som er et resultat av klippingen, som følelseskald og uten innlevelse, innsikt eller refleksjon, satt nå som tatoveringer på innsiden av TV titternes øyelokk.”

“SMÄRTPUNKTEN” AV ELISABETH ÅSBRINK

Elisabeth Åsbrink, svensk radio og TV journalist, har skrevet en bok om 7:3 og begivenhetene som fulgte.  Den gir oss et fasettert  perspektiv på saken. Uten å konkludere bastant fratar hun Norén mye av den skyld som har vært pålagt ham for at det gikk som det gikk. Tony Olsson anklager henne  på sin blogg for å fare med løgn når det gjelder hans rolle. Hun lyver neppe bevisst. Men hun kan ta feil, og det er godt mulig at  Tony Olsson arresterer henne på et punkt når det gjelder forløpet i Malexander under skytingen, og gir oss sin versjon som fraviker fra hennes. At hun kanskje tar feil betyr ikke at hun bevisst lyver.

MANGEL PÅ KONTROLL MED FANGENE

Åsbrink opplevde selv et brutalt ran på tidlig nittitall som kunde på et postkontor. En som deltok i dette ranet var ironisk nok Carl Thunberg, som også  var med på oppsettingen av 7:3.

Åsbrink intervjuer alle de berørte, setter seg inn i stoffet så langt det kanskje er mulig, og skriver så en bok med stor beherskelse, der hun ikke gjør noen til syndebukker. Hun viser oss hvordan 7:3 prosessen etter hvert kom ut av kontroll.  Hun beskriver et møte med to vidt forskjellige  verdener, teaterets og straffeanstaltenes.  I flaten hvor de to møttes oppstod en slags ansvarsvakum.  Fangene fikk flere permisjoner enn vanlig. Det er fengselsmyndighetenes ansvar. Riksteaterets produsent  Isa Stenberg ble i høy grad en fangevokter med uklart mandat under prosessen. Hun opprettet intime bånd til fangene og påtok seg et ansvar hun ikke burde ha tatt for fangenes transport, samt at hun huset dem under permisjon. Var det Norén sin skyld, eller fengselsmyndighetenes skyld at det skled ut?

Fengselsmyndighetene hadde ønsket at Norén deltok i prosjektet med fokus på rehabilitering. Det tok de for gitt. Dramatikeren forsøkte under diskusjonene med de to nazistene og få dem til å vende seg fra denne ideologien. Men resignerte. For Norén ble det et kunstnerisk prosjekt, med premiere og profesjonelle kritikere til stede. Begge parter lot seg bedøve noe av suksessen i forhold til de problematiske sidene ved prosjektet, innslagene av nazisme. For tross skandalen under premieren var stykket også en suksess.  Mangelen på kontroll under permisjonene tiltok.  Dette ble tilgjengjeld flomlyst etter ranet som fant sted dagen etter den siste forestillingen.

LARS NORÉNS DAGBØKER

Bonnier ga i 2008 ut hans dagbøker fra 2002 til 2005, hele 1700 sider. Han beskriver hatet som han ennå møter i Sverige etter 7:3, fremmede mennesker på gata skjeller ham ut. Arbeidet og dagene bærer preg av 7:3`s ettervirkninger.  Han engasjerer seg i  en type prosjekter som om han vil sone og oppheve det negative knyttneveslaget mange opplevde 7:3 som. Han engasjerte seg særlig i arbeid som dreide seg om jødiske menneskers utsatte skjebne. Han skildrer detaljert  arbeidet med regi, sine daglige rutiner og pågående skilsmisse, og han gjør det like utleverende som for eksempel Knausgård.  Dagbøkene er både en forløper og parallell til Knausgårds “Min kamp”. De to har for så vidt noe av den samme bakgrunnen,  alkoholikerfedre som var truende, som de selv har et sterkt hatforhold til.  I “Min kamp 2″  møtes de to pussig nok på gata, like utenfor Noréns hjemsted i Stockholm.

ESPEN STUELAND GIR LARS NORÉN SKYLDA.

Espen Stueland har skrevet et essay i Norsk Shakespeare og teatertidskrift nr.4 2009 om prosessen, først og fremst basert på Åsbrinks bok. Han gir Norén mye av skylda for at det gikk galt: “..han overså at omkostningene måtte bli svært store for de involverte. For enkelte ble konsekvensene fatale.”  Han snakker om Norén sine ”svikefulle strategier.”  Han stiller spørsmålet om det var Tony Olssons medvirkning i stykket som gjorde det mulig for ham å planlegge Kisa-ranet konkret.  Videre skriver han om Birgitta Palme som tok initiativet til å danne gruppa, som tok livet av seg i 2000. Mener Stueland at Norén var medansvarlig for det også?

NAZISMEN, ET NØDVENDIG INNSLAG?

Stueland skriver at ”til tross for motstand og innsigelser klarte Norén å trumfe gjennom at stykket skulle ha sine doser nazisme. ” To av fangene var erklærte nazister. Ranene og voldsbruken var tett knyttet sammen med nazismen. Pengene skulle gå til å finansiere kampen, og volden sprang ut av et verdensbilde som gikk ut på at de hadde rett til å handle slik de gjorde, volden innbefattet. Da var nazismen etter min mening et element som ikke burde stikkes under en stol i stykket.

TEATER SOM NAZIPROPAGANDA?

Norén ble anklaget for at karakteren John i stykket, som var basert på ham selv, ikke skapte tilstrekkelig motstand og balanserte, eller nøytraliserte de nazistiske uttalelsene.  Dersom man leser Noréns stykker og dikt gjennomsyres de av motstand mot nazisme. Det han ønsket, var å vise dem som de var, i et teaterstykke.  Det var en så viktig del av dem, at det ikke kunne utelates.  ”Selv sitter de inne for vold som ikke har noe med ideologien å gjøre” presterer Stueland å skrive Jeg mener at det er en klar sammenheng mellom voldsbruken og deres politiske ideologi.

STUELANDS OFFERPERSPEKTIV

De virker som Stueland mener forbrytere er en slags offerlam, fordi de sitter i fengsel. Han skriver: ”hvem er den sterke, og hvem er den svake? Det er nazistene som er den svake. Hvordan man enn vrir og vender på det, er det slik det forholder seg her, i teatersettingen. De gikk inn på spilleregler de ikke behersket. De forsøkte å følge samfunnets spilleregler for opptredende, som skuespillere. Men hva skjedde? De ble avspist og hånet. ”

Det er en sannhet med modifikasjoner.  I det store og det hele fikk de mer applaus enn hån. Og de ble faktisk en slags stjerner i media. ”Det den enkelte skuespiller sa, var replikker formet av Norén, og det ideologiske innholdet i replikkene var ting skuespillerne ikke hadde noe personlig ønske om å si.” Igjen kommer Stuelands ønske tenkning til syne. Den onde Norén konstruerer replikker ut av intet og manipulerer skuespillerne mot sin vilje til å framsi dem. Det er absurd.

NORÉN LIRKET NAZISME INN I 7:3

Stueland skriver at Norén gikk så langt som å skjule for fengelselsmyndighetene at stykket inneholdt nazistisk stoff. Han skriver at da fengselsledelsen første gang fikk se stykket var scene 9 hvor det nazistiske er fremtredende, var utelatt. Norén kan nok ha hatt tvil om å innlemme eller utelate denne scenen, men at det var for å lure fengselsmyndighetene kan han vel ikke fastslå så sikkert. Uansett hadde han kunstneriske motiver for dette, og ikke ideologiske på egne vegne.

Stueland er opprørt på fangenes vegne over mye av den negativiteten de møtte fra det han kaller den skrivende klasse. Han påstår at fangene ikke kunne ta igjen. Det har han ikke belegg for. Tony Olsson har skrevet flere bøker selv. Han sier at de to nazistene hadde ikke engang villet ha sin politiske ideologi eksponert.  Men de gjorde det altså. Ergo gikk de med på det. De kunne nektet. De kunne latt vær å spille.  Jeg synes Stueland gjør fangene til offer i alt for stor grad i sin artikkel.

Pr. i dag er ingen av de involverte erklærte nazister.  Mats Nilsson  kjører roadracing i eliteklassen.  Tony Olsson sitter inne på livstid. Carl Thunberg som ranet postkontoret der Åsbrink var kunde, sitter inne for et mord begått i Polen.

STUELAND SNEIER OGSÅ INNOM FRP.

Så presterer Stueland å skrive: “Det slår meg at spor og rester av dette nasjonalsosialistiske tankegodset også finnes i programmet til det politiske partiet som fikk nest størst politisk oppslutning under stortingsvalget 2009…tankene er beslektet”

Hvorfor han tar med dette resonnementet er en gåte. Jeg skjønner ikke hvilket lys det skal kaste over det Stueland mener er Noréns svikefulle strategier. Jeg synes også han viser liten innsikt i så vel den skremmende svenske nynazismen, og i velgergrunnlaget for et av Norges største partier ved å skrive dette. En mangelfull innsikt i politiske strømninger gjør det vanskelig å ta Stuelands analyse for øvrig på alvor, nettopp fordi det politiske elementet i 7:3 er såpass viktig.

TILBAKE TIL  ÅSBRINK

Elisabeth Åsbrink, med sin meget solide dokumentar, ender opp med å stille spørsmålene:

Var 7:3 et kunstnerisk prosjekt?

Var det et rehabiliteringsprosjekt?

Var det en sammenblanding med særdeles uheldig konsekvenser?

Hun konkluderer med at det ikke kunne være et kunstnerisk prosjekt, dersom meningen fra fengselsmyndighetene var å endre fagenes innstilling til nazismen. Og om de betraktet det som et rehabiliteringsprosjekt, spør hun seg, hvordan kunne de la stykket bli utsatt for profesjonell teaterkritikk?

Konklusjonen blir at fengselsmyndighetene manglet kompetanse på grenseoppgang rehabilitering og kunst og ikke ivaretok sikkerhetsaspektet og ansvaret for fangenes permisjoner.  Riksteateret gjennom produsenten påtok seg et ansvar for fangene som hun ikke hadde noen forutsetninger for å ha. Skulle fengselsmyndighetene grepet inn, eller Norén?  Produsenten Isa Stenberg hadde selv et ansvar for å si fra om vanskene med å håndtere fangene på permisjon. I ettertid har hun sagt at hun ved flere anledninger var livredd.  Lot hun være å si fra på grunn av sterke følelser til fangene? Eller av lojalitet til prosjektet?  Sansynligvis var det flere som sviktet.

Det ble teoretisert og hyppig konkludert i tiden etter politimordene med at det var en sammenheng mellom stykket og at ranet og drapene skjedde. Ja, at det nærmest var en nødvendig sammenheng.

I Åsbrinks bok leser vi også at fengselsledelsen har en ideologisk arv fra svenske Krum. Dette var en forening for kriminalreform (som det norske KROM, men med større gjennomslag) som fødtes på midten av sekstitallet og som blant annet ga seg uttrykk i Hasse og Tages “Slipp fangarna loss det er vår.” Innsatte ble betraktet som ofre.

Bertel Österdahl var generaldirektør for fengselsmyndighetene, og sier ti år etter: ”Om Norén benytter fangene som skuespillere er det en fin måte og vise dem fram på for det svenske folket. Se, disse tre fangene gjør et et normalt inntrykk, de er dyktige… Ja, jeg skulle sagt ja til dette prosjektet, som Österdahls underordnete Gunnar Engström, leder for Tidaholmsanstalten, sa ja til i 98.”

Birgitta Gøransson, den person innen fengselsvesenet som initierte teaterstykket etter forslag fra Birgitta Palme, er bitter ti år etter. Hun kaller nå Norén en kannibal. Hun mener han burde forstått at det i større grad skulle være et rehabiliteringsprosjekt enn et kunstnerisk prosjekt. Hun så det som et middel for å få fangene til å vende seg bort fra nazismen, og hun var i den naive tro at Norén tilhørte venstresiden. Hun mener også, i ettertid altså, at prosjektet forsterket de kriminelle tilbøyelighetene hos fangene.

KORT VEI FRA HELT TIL SKURK

I løpet av 2009 så jeg flere dokumentarer som handlet om ekspedisjoner i Himalaya. Det de hadde til felles var at de alle var fiaskoer. Den ene omhandlet Jarle Trås forsøk på å bestige Mount Everest alene uten oksygen. Det holdt på å ende tragisk for ham, men han ble også en stor og farlig byrde for sine nærmeste omgivelser i dødsonen, pluss mer fjernt: Oss skattebetalere som måtte punge ut for redningen. Den andre omhandlet en svensk ekspedisjon til K2. Mange døde, blant annet Rolf Bae.

Ofte er marginene mellom suksess og fiasko svært små. Trå kunne blitt en helt. Det samme kunne Bae og svenskene. I stedet for ble de det motsatte. Selv om de gjorde det samme  handlinger som de som blir helter. Det de gjør innebærer risiko. Noréns prosjekt innebar risiko.  Han brukte også sin possisjon til å få det som han ville. Han er en kunstner, ingen terapeut. Det gikk galt. Norén ble demonisert. Hadde fangene ikke begått ranet mens de fortsatt var fanger, ville Norén og fangene blitt helter, nettopp fordi 7:3 også var et vågestykke hvor grensene blir tøyd og overskredet.  De jobbet så og si i dødssonen uten oksygen.

Det er ingenting som tyder på at Tony Olsson ville latt være å delta i Kisa-ranet selv om Norén ikke hadde involvert seg i teatersamarbeidet. Ranet ble nemmelig planlagt så tidlig som i 1996.

Jeg er dypt uenig i Espen Stuelands påstand om Lars Noréns påvirkning av de begivenheter som førte til at politimennene ble myrdet. (Mordene ble for øvrig ikke begått av Tony Olsson som først antatt i prosessen, men av Jackie Arkløv, tidligere dømt for krigsforbrytelser i Bosnia.) To barn mistet faren sin og sannsynligvis fikk dype ulegelige sår. Lars Norén kan heller ikke være skyldig i at Birgitta Palme tok sin liv etter å ha vært involvert i prosjektet.

Elisabeth Åsbrink viser oss det fatale i møtet mellom  de totalt skruppelløse forbryterne, to av dem overbeviste nazister, og teatermenneskene med den viljesterke Norén, og de noe tafatte fengselsmyndighetene. Som altså bøyde seg for Noréns krav om å så og si slippe fangene ut av fengsel for å spille teater. Hun er ikke bastant når det gjelder å plassere skyld for at det gikk galt, men hun etterlyser nok ett større ansvar når det gjelders fengselsmyndighetenes håndtering av sikkerhetsopplegget rundt fangene. Jeg synes også hun belyser godt Noréns rolle og hans anger. Norén ga selv uttrykk for at han følte seg sterkt beslektet med noen av fangene. Han hadde mye av den samme bakgrunn. Kunstneren er også beslektet med forbyteren i det  at han bryter grenser, tar risker og forsyner seg av andre mennesker. Spørsmålet er om Norén misbrukte fangene, og benyttet seg av ulikheten, som etter Stuelands mening gikk ut på at de utgjorde en svakere part. Jeg er uenig i det. Selv om man som også i Knausgårds tilfelle kan stille spørsmålet om det etiske å utlevere andre mennesker i kunsten.  Som rehabiliterings prosjekt var 7:3 en fiasko. Som kunst? Der er meningene delte.

Publisert 14.02.2010 i debatt // Del på Facebook // Del på Twitter