Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som Rett fra tuben, et dykk i Norsk Tannpastahistorie
Husker du smaken av Si-Ko? Jeg tror det var den første fluortannpastaen i Norge. Tannpastaen hadde sin gullalder i Norge på sekstitallet. Alle fulgte spent med; hva blir det neste.
Si-Ko, Norges kanskje første fluortannkrem
Tannpastaens historie er først dokumentert hos egypterene. De satte sin ære i å bevare kroppen, dette gjaldt også tennene. De første oppskriftene baserte seg på knuste knokler og østerskall blandet opp med kvae.
Gull i tennene? Nei Tut fikk hele fjeset gullbelagt
Etter dette kom tannpastaen, eller tannpulveret for å bli. Det meste gjorde stor skade. Engelskmennene produserte tannpasta i stor skala på attenhundretallet. De viktigste ingrediensene var bakepulver, salt og glycerin. Denne miksen kunne man smøre på datidens tannbørster og sammen fremkalte de skum i munnen og bidro til å fjerne matrester.
Dersom vi gripes av nysgjerrighet og ønsker å stupe ut i norsk tannpastahistorie for å gjøre et dypdykk, lander man i et tørt basseng. Den nærmeste vi kommer når det gjelder å yte et bidrag er en drammenser som heter Kierulf. Han var kreativ på den norske måten som vi kjenner fra Flåklypa-miljøet. Han fikk en fiks idé, som gikk ut på å fryse ned levende ørreter og tine dem opp, like levende. Dessverre var samtlige døde da de ble tint opp igjen, etter talløse eksperimenter. Han brukte også tid på å utvikle den syntetiske osten Veslemøy, som bestod av hvalspekk og alginat og luktet tilsvarende. Men Kierulf gav ikke opp uten videre. Karakteristisk er historien om tannpastaen som ble produsert av grovrenset alginat under krigen. Det var ikke helt vellykket, for det oppstod en elektrolytisk reaksjon med gassutvikling som gjorde at det gikk hull på tuben og luft strømmet til slik at tannpastaen størknet. “Javel, her er en ny mulighet, vi tar av tuben og selger det som skolekritt,” utbrøt Kierulf en gang.
Forbedret tannpasta kom etter krigen
Etter den nedslående krigen og det dystre femtitallet var nordmennene atter klar for å smile ved inngangen til sekstitallet da man samlet på tyggegummibilder av filmstjerner og var ville etter å kysse og kline Sekstitallet ble tannpastaens gyldne tiår. Min første tannpasta het stomatol. Veldig medisinsk. Den smakte sterkt og vondt. Barn likte den ikke. Barns tannhelse kom etter hvert veldig i fokus. Diskusjonen for og i mot fluor raste mens norske ungers tenner i økende takt ble fylt med amalgan. Vi levde også i godteriets og lommepengenes tid.
Arkitekturen i tuben bak et flerfarget tannpastakonsept
For å friste folk til å pusse tennene ble den den stripete tannpastaen Signal sluppet og reklamert for i blandt annet Donald. Den hadde tre farger når den kom ut av tuben, med tre aktive ingredienser. Den vekket fascinasjon og undring. Tannpastaen smakte også litt som godteri, noe som var smart tenkt, men fikk som konsekvens at mange nøyde seg med å sutte på tuben uten å pusse.
Så kom altså fluoren i tannpastaen. Først Si-Ko med forsiktige 0,2 % fluor.
Det var for å si det mildt som å måtte bite i det sure eplet å gå fra å sutte på den festlige Signal tuben til å pusse med Si-Ko. Tannpastaen var rett og slett drittsur.
Etterhvert kom andre tannpaster tilsatt både fluor og andre mirakelinngredienser. Svenskene lanserte sin revolusjonerende Bofors tannkrem. Bofors? En våpengigant til kamp mot Karius og Baktus? Ja. Svenskene har vært gode på kanoner siden hugenottene flyktet dit, men de fant også opp kulelageret. Og det geniale med Boforstannkremen var at den inneholdt bittemså plastkuler. Tannpastatuben fra Bofors var å regne for en miltraljøse. Min far var svak for denne high-tech tannkremen.
Ved inngangen til syttitallet var unge mennesker generelt mer ulydige, de flinke hadde studert filosofi til forberedende prøve og var nå i stand til å gjennomskue reklame og tenke kritisk. Slik at når en ny vidundertannkrem nå ble lansert, trakk man på skuldrene, smilte hånlig og sa at den inneholdt helt sikkert Lurium.
Siden dette har tannkrem aldri tatt helt av. Man forsøker seg jevnlig med nye tannbørster. Design legger jo i større grad enn før føringer på menneskets valg i butikkenes overflod. Men tannbørsten vil nok aldri oppleve det samme løftet som tannkremen gjorde på sekstitallet.
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket
I og med at jeg er født på slutten av 60-tallet, på samme dag som Coltrane gikk bort – for å være presis, blir det vanskelig for meg å minnes Si-Ko. Likevel vil jeg si at det gleder meg stort å lese slike *kremt* odde bloggposter! Det er ikke så mange som setter seg ned og skriver om tannpastaens historie. Ikke som jeg kjenner til i hvertfall.
Som twitter-profilen @uno sa til meg her forleden, “Ingen lærdom er unyttig”
Tror du har mye å lære av denne blogposten som du åpenbart har lest. Det er viktig å ta vare på tennene sine og minnes all den møye som ligger bak utviklingen av de remedier vi rår over i i dag som sikrer oss fine smil(men som gir oss nye bekymringer)
Jeg leste artikkelen interessert og fra topp til tå. Her var det mye lærdom å hente, men jeg hadde et særlig håp om å finne svaret på spørsmålet: Hva skjedde egentlig med Gardol? Denne vidunderingrediensen man fortsatt kan snuble over på norske hytter med utedoer og eiere som vet å ta vare på Alle kvinner. “Colgate med Gardol”; en avgjørende detalj og svaret på alle kvinners problemer med å kapre en mann. Men så med ett var det plutselig over. Exit, og ikke ett ord mer å finne om Gardol noe sted.
Så har da også skilsmissestatistikken gått til himmels siden den gang, det var vel ikke annet å vente. Kanskje noe å tenke på for unge og vakre Inger Lise Hansen, som et roligere alternativ til avkledning: “Krf med Gardol”. Det klinger bra, gjør det ikke?
Jo, jeg husker smaken av SI-KO. Spyttproduksjonen øker bare jeg skiver bokstavene.
Jeg likte å smøre tykt på med pålegg på brødskivene, når jeg var liten. For å bedre familieøkonomien ble vi bedt om å smøre tynt på. Akkurat med SI-KO gikk jeg med på kravet. Noe så surt.
Men hvordan var det med den nedsunkne helgen-ringen, ringen av selvtillit? Var den laget av Gardol, den? Lyden av plinget var så høyfrekvent at kunne være metall.
http://www.goantiques.com/detail,colgate-dental-cream,904579.html Gardol husker jeg faktisk ikke, men det låter jo unektelig som tannpastainngediens. Ringen av selvtillit huskes selvsagt.
Ja visst! Så klart husker jeg smaken av SI-KO, den litt sure tannkremen som det ikke skummet noe særlig av, men den skulle jo være så god for tennene. Hadde glemt SI-Ko helt til jeg leste dette, og med ett var både synet av tuben og smaken helt klart for meg igjen. Dette med sansene, det sitter. Takk for at du hentet fram igjen SI-Ko’en til meg, med ett ble jeg satt tilbake til 1960-tallet, men var den ikke i bruk til utpå 1970-tallet en gang, montro?
Elin husket Si-Ko som sin favoritttannkrem. Hun suttet på tuben mens hun så barneTV
Ingen som hugsar tannkremen “Florida” med klorofyll? (Den var faktisk grøn på farge) Må ha vore seint på 50-talet ein gong at den var i bruk.
Et veldig interessant innspill som må utforskes nærmere. Mener også å ha vært borti en tannpasta med klorofyll. Men lurer på om det var i utlandet.
Jeg husker SI-KO godt. Min mormor var tannlege og SI-KO-bruker. Min mor var en lydig datter og sverget som sin mor til SI-KO. Jeg vokste opp i et SI-Ko-hjem, og var alltid litt misunnelig på de andre barna som hadde tannkrem som skummet. Idag kan jeg iblant savne den. Egentlig tror jeg den fortsatt finnes. Mener at jeg så den på badet til broren min for ganske kort tid siden. Den smaker surt, men den smaker også sundt.
Hadde vært morsomt å prøve Si-Ko i dag. Men det er kanskje litt Ko-Ko å legge ned for mye krefter i lete opp en tube.
Den siste Si-Ko-tuba mi er nettopp brukt opp. Eg skulle ha skrive eit minnedikt om den tannkremen. Ein av dei to utan såpe. No er Zendium einaste brukbareDen einaste som ikkje virkar kvalmande om eg har vondt i halsen. Skulle nokon oppdage eit apotek som framleis har Si-Ko, høyrer eg gjerne frå dei.
SI-KO var den gjennomgående tannkremen for meg fra 60-tallet til den ikke lengre var å få i apotekene for seks-sju(?) år siden. Lett syrlig, frisk i smaken. Jeg har kanskje en (nesten oppbrukt) tube igjen…