Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som Fra rom til rom i verden, på Facebook og på Twitter
Lenge har jeg fulgt @Dagfinnordbo på Twitter. Vi har hatt mye moro på timeline. På en gretten lørdagskveld merket jeg en snev av irritasjon og avfulgte ham. Det lå ikke noe dramatisk i avfølgingen. Jeg forholdt meg ikke til personen Dagfinn Nordbø da jeg avfulgte ham. Han der ute med alpelue og frakk. Noen minutter senere fikk jeg en mention fra @dagfinnordbo som ville ha svar på hvorfor jeg avfulgte ham etter å ha vært en så trofast følger. Siden fulgte en til. Jeg svarte ikke.
Vi er ikke identiske med disse identitene som oppstår på de sosiale mediene. Nils på Facebook skiller seg både fra Nils i den virkelige verden og @kniv på Twitter. Tidvis dukket behovet for å trekke seg tilbake opp, samtidig som jeg kjente en lett avsmak for både meg selv og Twitter.
Dersom jeg er i et rom og blir lei av at noen prater for mye går jeg til et annet rom, og den som pratet for mye vil ikke følge etter meg og spørre hvorfor jeg gikk. Jeg trodde jeg kunne avfølge folk på twitter også, uten at de fulgte etter.
Nå følte jeg et visst press. Så kommer jeg ut av kino etter å ha sett Facebookfilmen “The Social Network”, og støter på Dagfinn Nordbo, den levende, korporlige Dagfinn Nordbo, han med alpelue og frakk. Og det føles litt kleint. I hvert fall litt pussig. Vi hilser og diskuterer hvordan man enklest kommer seg hjem. Det var det.
Som en Frankenstein ble Facebook født på studenthybelen til Mark Zuckerberg. Alle Frankensteinbabyene, du og jeg, stavrer inn og ut av rom uten regler og uten mammaer og pappaer. Og Mark Zuckerberg sier at det private finnes ikke mer.
Senere på kvelden nevnte jeg episoden på Facebookveggen min. Jeg skrev også om paradokset at en asosial fyr som Mark Zuckerberg skapte verdens største sosiale medium.
Noen minutter senere gjorde Heidi Helene Sveen meg oppmerksom på at det var en forskjell på begrepene asosial og antisosial. Hun redegjør så hva forskjellen på asosial og antisosial er. Og vi er enige om at Mark Zuckerberg og Kjell Inge Røkke har trekk ved seg som både er asosiale og antisosiale.
Til slutt skriver jeg at det finnes folk jeg er venner med som jeg ikke vil ha noe å gjøre med på sosiale medier. Det er forskjellige rom til hvert sitt bruk.
Det er en som har trykket “likes” på dette siste innlegget mitt på Facebook, og det er den godeste Dagfinn Nordbø. Han har ikke avfulgt meg på Twitter heller, I hvert fall ikke sist jeg sjekket.
Så ber plutselig Heidi Helene Sveen meg redegjøre for hvorfor jeg har avfulgt Dagfinn Nordbø på Twitter. Hun fikk jo vite det, fordi han fulgte etter meg, I all offentlighet, og ba om en forklaring. Nå vil hun også ha en forklaring.
Men jeg vil ikke. Man har da rett til litt litt privatliv.
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket
Dette skjønner jeg ikke. Har det med å ikke svare andre på spørsmål noe med et priatliv å gjøre? Er ikke det bare ren respekt for andre som ønsker en konstruktiv tilbakemelding?
Nei det jeg helt uenig i.
Privatliv er også å slippe å uttale seg
Kan ikke forlange at ethvert spørsmål skal besvares.
Men jeg tror ikke privatlivet er dødt. Bare vent til folk har kommet over det første sosiale medier sjokket, så vil igjen folk begynne å bli litt restriktive på hvilke informasjon man deler ut om seg selv.
Pre-ten-tious!
Privatlivet er ikke dødt… De sosiale mediene gir en da tross alt valgmuligheter, akkurat som andre sosiale møteplasser. Man kan fremdeles velge hva man vil si og til hvem! Men om noen kommer bort til deg og stiller et spørsmål, er det ikke da normal høflighet å svare? Om jeg oppsøker andre mennesker, på nett eller “in real” er det ikke da normalt å takke for seg?
Privatlivet er forhåpentligvis ikke dødt, selv om det til tider kan være litt dølt. Poenget er vel at trangen til å bli å sett og elsket eller fryktet blomstrer. Vi er mindre private nå enn for bare noen tiår siden. Tendensen har vært sterk siste tiår.
Disse tingene er litt uklare.
Har också varit med om detta ytterst märkliga fenomen. Avföljde två personer, personerna ifråga skickade en annan som jag fortfarande följde att förklara mig om varför jag avföljde.
hehe, såvidt jeg husker så ba jeg ikke om en forklaring, jeg sendte en tweet der jeg nevnte at jeg hadde mistet et antall følgere, “inkludert “trofaste @kniv”. Det er heller ikke riktig at du ikke svarte, du svarte nemlig ” I´ll be back”.
jeg har imidlertid ingen problemer med at folk avfølger meg, med 18000 tweets bør man regne med det. jeg mister ca. 5 hver dag og får ca 10 nye, og avfølger nesten konsekvent folk som tvitrer like mye som meg.
Twitterstrømmen er noe man velger helt selv, det er det som er så bra med Twitter.
Dagfinn
Vel svart. Nå er jo dette en storm i en spurv, eller eller fem høns i et vannglass egentlig.Men det er også litt eksperimentelt.
her er tweeten;
wow. mistet 24 følgere, inkludert trofaste @kniv! Hva har jeg sagt for noe gæernt nå?
en eventuell oppfølger er jeg ikke istand til å finne.
Jeg mener det var to henvendelser, og det var det andre som fikk begeret til å renner over
Uten å ha ambisjon om å vite noe om hva som får Dagfinn Nordbø til å ville vite hvorfor du avfølger, tenker jeg at dette handler litt om hvordan mange tenker om sosiale medier og deres primærfunksjon; er de kanaler for å høre eller bli hørt? “To learn or to teach”. Folk skal selvsagt ha lov til å ha forskjellige motiv (også til forskjellige tider) for å kvidre, men tanken om at det er det siste som gjelder er den største sperren for flereav mine mindre ekshibisjonistiske venner til å slenge seg på moroa. Om slik aggresiv markedføring er normen, kan jeg vanskelig klandre dem.
Og nå skal jeg finne han Norbø, og om det er et alternativ, snakket jaggu trøkke ‘follow’.
først bør vel Nils finne den tweeten han mener jeg eksplisitt ba ham om en forklaring. den finnes sannsynligvis ikke. i google fant jeg den originale tweeten, som vist ovenfor. min forklaring er at Nils tolket min tweet som den var rettet til ham: altså: Hva har jeg sagt for noe gæernt nå?
den tweeten gikk såvidt jeg vet ikke til ham, men til hele Twitter.
men hvis nils kan bevise at jeg eksplisitt har spurt ham, I rest my case.
Din forrige kommentar, Dagfinn, kom opp mens jeg skrev min. Det jeg skriver er altså ikke retta til deg. Som ‘profilert’ kan det tilogmed hende du skal ha lov til å lytte litt mindre og preke litt mer. Det er jo til allmenn forlystelse.) Likefullt er mange kvidrere navlebeskuende opptatt av følgertall og gjensidig følging. Nils påpeker dette, og bruker deg som eksempel, kanskje fordi du kan tåle det. Du sier det jo allikevel best selv: twitterstrømmen er noe man velger selv. Det er det som er så bra med Twitter.
Bra, det synes jeg skal gjøre
Dette må være noe av det merkeligste jeg har lest. Har problemer med å ta argumentasjonen seriøst. Er jo to forskjellige ting om en journalist ringer og vil vite noe eller om spørsmålet er av en slik karakter at man ønsker å ikke svare. Men her er det snakk om dialog som sosiale medier tross alt handler om, og det om et spørsmål som er noe så “greit” som hvorfor man blir avfulgt. Er jo ren høfelighet å svare!
Så kan man heller svare at det ønsker man ikke å skrive, men ingenting er så sterkt som ikke å svare på et spørsmål i det hele tatt. Kommunikasjonsmessig kan det tolkes på mange måter. Og det kan tolkes som verre er som tilfellet kanskje ikke stemmer. Man ønsker kanskje bare enkelt hen ikke å gi noe svar, men da syns jeg det er naturlig at man tenker om personen er sur, er personen frekk, har man sagt noe galt, osv.
Nei kjenner at jeg syns dette er så merkelig at jeg blir nesten litt provosert og må bare trekke meg ut av debatten:) Men for meg handler det om og se og møte andre mennesker i et medium som handler om dialog. At man velger denne taktikken i et slikt medium er for meg så bakvendt at jeg lurer nesten på om det er tull bare for å få oss ut på pinnen på Twitter.
Jeg synes det er åpenbart at du har tolket Nordbøs melding feil. Hans melding virker mer som et retorisk spørsmål til Twitter-kretsen sin, enn et personlig spørsmål til deg.
Du blir bare brukt for å understreke saken – han har ikke bare mistet 24 følgere på én dag, men attpåtil en virkelig trofast en…
Jeg ender dermed opp med motsatt konklusjon av deg. Jeg synes Nordbø med sin åpne kommentar faktisk utviser en uhøytidelig distanse til det faktum at han har mistet noen følgere.
Det er vel åpenbart at den meldingen fra Nordbø ikke var til Kniv? Kniv hadde jo avfulgt og kunne dermed ikke se den.
jo, han kunne se den fordi den var adressert til ham. så misforsto han den, that´s all there is.
På vegne av min kjære Kniv vil jeg anbefale at vi dropper videre dokumentsjonskrav. Husk at mannen er dikter, ikke dokumentarjournalist. Det er en grunn til at han ble det ene og ikke det andre.
Det ville ikke falt meg inn å spørre noen hvorfor de avfulgte meg. Det er en veldig frivillig sak, og selv følger jeg mange færre enn de som følger meg. For at twitter-strømmen ikke skal bli for uoversiktilig. Noen mener at man nærmest har plikt til å følge alle som følger en selv.
Twitter er et uformelt medium, og det bør ikke bli som en arbeidskontrakt å følge noen. Det bør være helt uten oppsidelsestid på 3 måneder.
Følg meg gjerne, men slutter du, kommer jeg ikke til å spørre hvorfor.
Vil skrive under på kloke Iskwew sin kommentar over. Det vil ikke falle meg inn å spørre noen hvorfor de avfølger meg. Faktisk bruker jeg ikke slike verktøy for å ha oversikt over hvem som følger eller ikke følger meg heller. Synes det blir helt motsatt av hvordan jeg opplever hva twitter er; JEG avgjør hvem som skal bidra til min newsfeed, så da må også alle andre velge hvem som skal lage deres feed.
Når det er sagt; jeg oppfattet heller ikke Dagfinns tweet som konkret spørsmål til @kniv, mer som generell undring ut i twitteruniverset.
ser flere har kommet med innlegg her, men jeg mener det hele har kommet skjevt ut. Jeg sendte altså en tweet ut i min timeline som også var adressert til @kniv. denne tweeten var som følger:
——-
wow. mistet 24 følgere, inkludert trofaste @kniv! Hva har jeg sagt for noe gæernt nå?
——-
Dette oppfattet Nils som at jeg forlangte et svar av ham om hvorfor han avfulgte. Det var det kanskje, og likevel ikke. Han kunne velge å svare eller ikke. Tweeten var ment som en spøkefull kommentar til at jeg hadde mistet 24 følgere, og hva f. hadde jeg sagt for noe gæernt nå.
Vanligvis blåser jeg i om jeg mister følgere, men det er noe annet med folk man har spist middag med og tvitret mye med. Det tror jeg også Nils tenkte. Kanskje han syns det var et stort skritt å avfølge meg, eller kanskje ha trodde jeg ble fornærmet. Det ble jeg ikke. Jeg ble mer nysgjerrig. Twitter er jo et medium man må lære seg. man kan slutte å gjøre dumme ting, og man lærer etterhvert.
Når det gjelder irriterende folk på Twitter så avfølger jeg ofte i affekt. En eneste tweet kan være nok. At mine godt og vel 18000 tweets virker irritererende på MANGE, er jeg fullt klar over.
Men så til det prinsipielt interessante som Nils tar opp. Skal man måtte argumentere hvorfor man avfølger? Nei, selvsagt ikke. Du bestemmer selv din twitterstrøm. dette kommer sannsynligvis inn i FNs Menneskerettserklæring etterhvert, så viktig er det;)
Hvis det er sånn at Nils kan bevise at jeg har spurt ham direkte om det, så må han gjøre det. jeg kan ikke huske å ha sendt en slik tweet. Det kan godt hende, men jeg har ikke vært istand til å finne den igjen iallfall. Jeg kan ha vært nysgjerrig på om jeg har sagt noe spesielt idiotisk, eller vært mer idiotisk enn vanlig.
At Heidi H. Sveen spør hvorfor Nils avfulgte vet jeg veldig godt. She is a Certified Nordbø Hater (c)
, bare sjekk Google.
Jeg blokket henne for lenge siden – blant annet fordi jeg syntes hun var like irriterende som mange syns jeg selv er.
Nils kan ikke bevise det! For du sendte bare ut noen generelle spørrende kommentarer, som han brukte til å si noe han ville si. Sånn er forfattere. Men det ble jo en veldig bra tekst av det, da.
hehe, samme sier de om Knausgård:-)
Dette var moro for meg. Men synes teksten min var bra og reiser interessante spørsmål. Et hovedpoeng er at man i all denne nye private offentligheten har et lite hudløst privat ekorn å ta hånd om.
helt enig, hudløse private ekorn er en truet art, det er derfor de må sørge for å ta vare på nøttene sine
Jeg tenker at det et aspekt ved Kniv sitt innlegg her som ingen, heller ikke Kniv selv, følger videre opp. Det aspektet er veldig interessant, og det handler om at twitter-identiteten er noe annet enn identiteten “in persona”. Kniv avfulgte DagfinnNordbo, og holdt fast ved at hans aksjoner og reaksjoner rettet seg mot DagfinnNordbo, ikke personen Dagfinn Nordbø. Derfor kunne Nils og Dagfinn møtes ved kinoen uten problemer. Når noen begynner å snakke om hva som er vanlig høflighet og å ha respekt for en person, og bruker twitternick’s og personlige navn om hverandre, så blandes personen og avataren, rett og slett. Den sammenblandingen skaper problemer. Og den sammenblandingen synes jeg DagfinnNordbo etter hvert gjør seg skyldig i her i bloggfeeden. Han opptrer som Dagfinn Nordbø når han forlanger at Nils skal legge frem bevis, mens DegfinnNordbo på twitter var nokså tydelig på at det var Kniv han snakket til/om.
Derfor er jeg enig med Kniv: Man har rett til litt privatliv. Å holde avatar og person fra hverandre vil kunne bidra til det også i sosiale medier.
Vel, det hee begynner å ligne på Raymond Queneaus “Exercises in style”, på nynorsk Stiløvinger. Og nå sier Nils Horvei på Facebook at det hele var et kunstprosjekt, men det sier ikke Nils Gullak Horvei noe om på SIN Facebookside, heller ikke @kniv på Twitter.
Tror det ligger an til et lite kunstprosjekt her ja:) Følg med!
Kunstprosjekt yeah yeah yeah.
Det er et vesentlig poeng og jeg mener det fremgår av teksten, nettopp at vi på en og samme tid befinner oss i forskjellige rom, og vi er ikke like virtuose i alle. Eller, kanskje for virtuose virtuelt.
jeg tar utfordringen. regner med at du har lest Queneaus bok;)
Det snåle her er jo hvorfor @kniv synes det er plagsomt å måtte svare på en ganske berettiget liten fisetweet, men likevel velger å skrive en bloggpost om hvorfor han ikke gidder å gjøre det.
her er boka: http://en.wikipedia.org/wiki/Exercises_in_Style
Denne boka må eg få med meg
jeg har den i Ragnar Hovlands oversettelse. Du kan låne den hvis ønskelig
Bestilte den på amazon