Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som #Hurtigruten På sporet av den tapte tid
Himmelen er et sted der intet skjer.
Proust sitt verk På sporet av den tapte tid har mye til felles med en sjøreise. Språket vugger som en båt. Boken manglet det man kaller driv, det har den gammledagse sjøreisens tempo.
Lange perioder er kjedelige. Likevel gjør det godt fordi man synker inn i beskrivelsene.
Skepsisen var stor da MS Nordnorge forlot Bergen på vei mot, nettopp Nordnorge. I forhold til sendingen Bergensbanen minutt for minutt så dette ut til å bli ulidelig kjedelig.
Så tok det av. Etter Trondheim, på vei opp til Lofoten i strålende sol, etter hvert midnattssol, ble dette stort og nytt fjernsyn. Folk viftet med norske flagg fra hver en knaus. Vi har aldri opplevd liknende før.
Skjønt trenden, et slags opprør med stereotype dramaturgiske grep, har vært der en stund allerede. Vi så det med TV serien The Wire, den var som å se inn i en virkelighet vi ikke fikk forklart. Vi fikk oppleve den og lærte oss nye koder.
Knausgårds uendelige selvpiskende lidelseshistorie ble en suksess. Den manglet også de tradisjonelle dramaturgiske grep. Språket var heller ikke rikt på metaforer. Ting bare skjedde, tilsynelatende.
#Hurtigruten ble noe veldig rart. Under innseiling til nye steder fikk hendelsene noe av det samme forløp etter hvert. Folkemengde frammøtt på kaia viftende med flagg. Korpsmusikk, lokale bajaser og veteranbiler.
Nærbildene viste folk som betraktet noe som ikke skjedde. Egentlig skjedde ingen verdens ting. Det var de som skjedde, som var hendelsen.
Uendelig mange kameraer fanget inn det som ikke skjedde. Både de frammøttes kameraer og NRK-teamets. Det var bare å nyte.
”Heaven is a place where nothing happens”. (David Byrnes). Mange pustet lettet ut hver gang skipet på nytt la ut fra havn, og man ble overlatt til sjøen, rislingen fra baugen som skar gjennom sjøen igjen.
Mediemessig er dette et hypermoderne stunt. Uten folks engasjement på sosiale medier, først og fremst Twitter, hadde det nok blitt en litt tammere affære.
For dette ble en lek med speil. Plakater med hilsener ble fanget opp hjemme hos adressaten i sanntid. Man fotograferte hurtigruta som filmet den fotograferte. Denne sendte bilder til sine enten via MMS eller på Twitter. Bilder som raskt dunster vekk.
#Hurtigruten med en armada av småbåter som lekne delfiner til å eskortere seg inn og ut av havnene. Og dette bildet i kryssklipp med vårt indre blikk av forholdene for et par generasjoner siden. Følelsene ble sterke. Og så folket da, utstilt på kaiene, for en gangs skyld distriktenes folk i hovedrollen.
Etterhvert som happeningen skred fram – og den er ennå ikke ved veis ende, lærte nordlendingene i neste anløp av det de så på TV. De ble mer og mer utspekulerte i utføringen av stunt som fenget oppmerksomheten.
De fleste i Norge kommer fra et annet sted, og mange av oss kommer fra kysten. Følelsene skyller innover oss som baugbølger fra hurtigruta mot steinene i Rystraumen.
Akkurat som i Prousts På sporet av den tapte tid, kastes vi ufrivillig mellom fortid og nåtid i vuggende nytelse under denne sjøreisen.
Med stresslessen som dekkstol og parketten med gjennskinn av midnattsol og hav.
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket
Nydelig!
Spot on!!!
Ble bergtatt av Hurtigruten minutt for minutt rett etter avgang fra Bergen. Sitter fortsatt og ser på NRK2 og har litt følelsen av å være “siste kvelden med gjengen”
NRK toppet noe som kunne ha floppet, de satset og vant folket.
Veldig bra skrevet innlegg!!!
Snill hilsen fra fruentimmeret der ute.
En gedigen happening, mer gripende enn man kunne tenke seg
Dette er det klokaste, mest innsiktsfulle eg til no har lese om #hurtigruten
Så hyggelig, tror det er mulig å mange slags opplevelser av #hurtigruten. Vi kan bestemme selv
Sier som de andre, nydelig! Litt trist at #hurtigruten er over snart, men vi må vel tilbake til vårt virkelige liv, så da er det bare å nyte siste kvelden til fulle.
Vi får glede oss til de redigerte prisene og ty til nettet
Kjempeflott lesning. Tusen takk (-:
Hyggelig
“Naild it”
Som så mange andre slo eg på for å få med meg Geirangerfjorden. Da vi passerte Kjelbergodden mange timer senere var eg hekta.
Slow TV er min TV eg har tid til å gjøre noe annet mens eg ser på. Eg kan være borte en time på posten uten å gå glippet av noe. og hadde eg gått glippet av noe oppdateres eg gjennom alle sosiale nettverk. Får til og med SMS om at nå må du se nå er den snart her. Rå TV er som en usminket kvinne Er ho vakker er ho drømmedeilig. mens redigert TV er som en sminket kvinne er ho vakker er ho “bare” staila og pen.
Veldig treffende!
Etter mange år bosatt i Bergen og nå i Asker, har jeg som mange andre borteboende nordlendinger fulgt reisen. Fra Stamsund til Harstad var turen ekstatisk! Latter, vemod og gråt.
Der jeg vokste opp hadde vi hver kveld besøk av begge hurtigrutene i løpet av halvannen time, først sørgående, deretter avløst av nordgående. Alltid, med unntak av ved orkan eller deromkring. En hel verden kom på besøk til den lille byen vår hver eneste kveld.
For meg som lita pia, kunne et besøk på kaia en kveldsstund i desember ta pusten fra en. Skipene hadde alltid tente lysgirlander i forskjellige farger og lyssatt juletre i bauen. I mørketid, i storm og stilla, ofte omkranset av nordlys, er det lite som kan bli større.
Vakkert og innsiktsfullt skrevet. Takk for at du deler det med andre. Savner fortsatt bruset fra baugen mot vannflaten, men bærer det med meg som en vedvarende dyp meditasjon.