Publisert den 21.06.2011 i Kultur
Himmelen er et sted der intet skjer.
Proust sitt verk På sporet av den tapte tid har mye til felles med en sjøreise. Språket vugger som en båt. Boken manglet det man kaller driv, det har den gammledagse sjøreisens tempo.
Lange perioder er kjedelige. Likevel gjør det godt fordi man synker inn i beskrivelsene.
Skepsisen var stor da MS Nordnorge forlot Bergen på vei mot, nettopp Nordnorge. I forhold til sendingen Bergensbanen minutt for minutt så dette ut til å bli ulidelig kjedelig.
Så tok det av. Etter Trondheim, på vei opp til Lofoten i strålende sol, etter hvert midnattssol, ble dette stort og nytt fjernsyn. Folk viftet med norske flagg fra hver en knaus. Vi har aldri opplevd liknende før.
Skjønt trenden, et slags opprør med stereotype dramaturgiske grep, har vært der en stund allerede. Vi så det med TV serien The Wire, den var som å se inn i en virkelighet vi ikke fikk forklart. Vi fikk oppleve den og lærte oss nye koder.
Knausgårds uendelige selvpiskende lidelseshistorie ble en suksess. Den manglet også de tradisjonelle dramaturgiske grep. Språket var heller ikke rikt på metaforer. Ting bare skjedde, tilsynelatende.
#Hurtigruten ble noe veldig rart. Under innseiling til nye steder fikk hendelsene noe av det samme forløp etter hvert. Folkemengde frammøtt på kaia viftende med flagg. Korpsmusikk, lokale bajaser og veteranbiler.
Nærbildene viste folk som betraktet noe som ikke skjedde. Egentlig skjedde ingen verdens ting. Det var de som skjedde, som var hendelsen.
Uendelig mange kameraer fanget inn det som ikke skjedde. Både de frammøttes kameraer og NRK-teamets. Det var bare å nyte.
”Heaven is a place where nothing happens”. (David Byrnes). Mange pustet lettet ut hver gang skipet på nytt la ut fra havn, og man ble overlatt til sjøen, rislingen fra baugen som skar gjennom sjøen igjen.
Mediemessig er dette et hypermoderne stunt. Uten folks engasjement på sosiale medier, først og fremst Twitter, hadde det nok blitt en litt tammere affære.
For dette ble en lek med speil. Plakater med hilsener ble fanget opp hjemme hos adressaten i sanntid. Man fotograferte hurtigruta som filmet den fotograferte. Denne sendte bilder til sine enten via MMS eller på Twitter. Bilder som raskt dunster vekk.
#Hurtigruten med en armada av småbåter som lekne delfiner til å eskortere seg inn og ut av havnene. Og dette bildet i kryssklipp med vårt indre blikk av forholdene for et par generasjoner siden. Følelsene ble sterke. Og så folket da, utstilt på kaiene, for en gangs skyld distriktenes folk i hovedrollen.
Etterhvert som happeningen skred fram – og den er ennå ikke ved veis ende, lærte nordlendingene i neste anløp av det de så på TV. De ble mer og mer utspekulerte i utføringen av stunt som fenget oppmerksomheten.
De fleste i Norge kommer fra et annet sted, og mange av oss kommer fra kysten. Følelsene skyller innover oss som baugbølger fra hurtigruta mot steinene i Rystraumen.
Akkurat som i Prousts På sporet av den tapte tid, kastes vi ufrivillig mellom fortid og nåtid i vuggende nytelse under denne sjøreisen.
Med stresslessen som dekkstol og parketten med gjennskinn av midnattsol og hav.
Publisert den 18.09.2010 i Kultur, Litteratur
Jeg er ensomhetens
trofaste hund.
Alltid vil jeg lystre.
Han lar meg gå uten bånd
i Berlins gater.
Der går jeg fritt og snuser.
Pisser på den stolpen jeg vil.
Å, det er så mye å se.
Så mye av alt.
Da hører jeg min herre plystre.
Publisert den 11.09.2010 i Kultur
Hvorfor blir jeg brydd og synes at kulturnyheter er litt komisk? Vignetten til NRKs Kulturnytt er en typisk kulturvignett. Programlederne rir tappert inn i kulturlandskapet med hevet lanse, og over alt ser de kultur.
(mer…)
Publisert den 14.02.2010 i debatt
NORÉN OG MALEXANDERMORDENE
Våren 1999 utførte tre tungt væpnede nynazister et ran i Kisa i Sverige. To politimenn ble henrettet med nakkeskudd etter å ha tatt opp jakten på ranerne. Den svenske dramatikeren Lars Norén fikk mye av skylda for det brutale ranet fordi han i forkant satt opp et teaterstykke sammen med fangene. Det ble påstått at Tony Olsson, som man trodde drepte politimennene, fikk næring til sin ransplan gjennom å spille ut nazisme på scenen. Dessuten at de utvidede permisjonene på grunn av stykket gjorde planleggingen mulig. Den svenske journalisten Elisabeth Åsbrink har skrevet en knallbra bok om saken i Smärtpunkten. Dramatikeren selv skriver om traumet i En dramatikers dagbok 2002 2005. Og Espen Stueland har skrevet en artikkel om Noréns ansvar for at det gikk galt i Norsk Shakespeare og teatertidsskrift.
(mer…)
Publisert den 28.01.2010 i Kultur
Jeg går til Astrup Fearnley museet for å oppleve Bjarne Melgaards utstilling. Inne, ved resepsjonen spør jeg om Vergil kan guide meg. Nei, han kommer ikke før på søndag kl. 13.00.
Jeg går ned i helvetet og ser at Keiseren mangler knær. Han befinner seg i sugepikkhøyde og stirrer på deg med to tomme rasshøl. Så gjesper man og rusler videre med Iphonen på øret og kuratorens stemme, ei jente som har funnet seg et levebrød i dette feltet og som som forteller at nebbdyrene og de andre dyrene fra Australia egentlig er selvportretter. At apen både er undertrykker og undertrykket også videre. So what.
(mer…)
Publisert den 04.12.2009 i Kultur
Kunstnerisk svak film sluker penger. Filminstituttet gir 246 millioner kroner til spillefilm i 2009. TV-drama fikk tildelt 16 millioner kroner. Til tross for at det er tv-seriene som intenasjonalt har stått for filmatisk nyskapning de siste årene. I tillegg har Film&Kino en rekke støtteordninger for import og distribusjon av spillefilm.
TV2 ønsket filmstøtte, men fikk det ikke. Danskene averterer for tiden over to helsider for en ny TV serie som heter Blekinggade. De satser. Det må vi også. Vi er sulteforet på god, norsk TV-dramatikk. The Wire og Mad Men gikk NRK hus forbi. De gir oss Himmelblå, og Kodenavn Hunter. For statlige kroner. Begge forutsigelige, dødskjedelige og glatte produksjoner.
En periode fråtset jeg i DVD er med spillefilm. Og før det VHS. Men noe har skjedd med forholdet til filmen. Det begynte for ca 10 år siden med Sopranos. En serie man ble oppslukt av. Som var kunstnerisk sterk. Siden har det kommet flere flotte serier. I takt med dette har jeg begynt å tvile på spillefilmen som form. Kvalitetsseriene ga meg briller som gjorde at jeg så mye av spillefilmens svakheter. Synes ofte at filmene knekker på midten. Da gidder jeg ikke se mer. Film er et langt og anstrengende lerret å farge.
Det ser ut til å være slik at jo nærmere døden en kunstform er, jo dyrere blir den i treff pr. bruker. Operaen er det sterkeste eksemplet, ingenting er dyrere enn opera pr. billett. Litteraturen sliter, poesien er nær utradert fra bokhandlerhyllene. Jazzen er relativt død og må ha kroner. Rocken også. Den har til og med fått museum. Alle disse kunstformene har livets rett, men det er ikke der nyskapningen skjer lenger.
TV-seriene når flere enn film, og er derfor et viktig medium. Dersom man først skal bruke statlige kroner får man trolig mer igjen kunstnerisk ved å støtte TV serier framfor spillefilm.
Poltikerne er redd for konsekvensene. Film skal trekke folk til sentrum for å skape liv. De frykter tomme kinoer. Vel er filmstøtte dyrt. Men tomme kinoer er dyre å drive de også.
Når man klarer å lage kvalitetserier i kommerslandet USA, må det bety at det finnes et stort marked for slike. Folk vil ha det.
Publisert den 26.11.2009 i Kultur, Litteratur
I siste nummer av Morgenbladet (20/11) var det et intervju med den østerrikske forfatteren Peter Handke. Et på mange måter kostelig intervju med en fyr som demonstrerer hva Tourettes syndrom går ut på. Han er kjent for sine voldsomme, aggressive utbrudd. Har vært gift en rekke ganger, som regel med skuespillerinner. Og han skal ha sloss med dem alle.
Handke har vært en av de viktigste forfatterne for meg siden jeg begynte å lese ham. I likhet med en del andre forfattere har jeg kommet i gang med skriving selv når jeg leser Handke.
”Hjemreisen” (Langsahme Heimkehr på tysk) av Peter Handke kom på norsk i 1982, oversatt av Unn Bendeke, som har oversatt en rekke av romanene hans fra sytti og åttitallet. Den kom ikke ut i hardcover og man måtte sprette opp sidene med kniv. Hva går man ikke glipp av i dag? Innledningen lyder slik:
”Sorger hadde rukket å overleve en rekke mennesker som var kommet til å stå ham nær, han følte ingen lengsel mer, men mang en gang en selvforforglemmende fryd over å være til – og stundom en higen etter forløsning som var gått ham i blodet og hvilte som et trykk på hans øyelokk”
Jeg så dette sitatet i en katalogtekst til en utstilling av maleren Helge Korvald som fant sted tidlig på åttitallet. Sitatet fikk meg til å skaffe meg boken og lese ”Hjemreisen”.
”Hjemreisen” skaper en vending i Handkes forfatterskap. Språket er et annet enn i tidligere bøker. Det er fylt med patos, men på en kul måte. Vendingen skyldes kriser han opplevde på syttitallet. Moren hans tok livet sitt, og han gjennom gikk opprivende skilsmisse like etterpå.
Etter en reise til Alaska tok han inn på Hotel Adams på Upper East side og skrev Hjemreisen. Han skal ha båret med seg innledningen, som utgjøres av sitatet ovenfor, i lang tid før han gikk i gang.
Skriften i ”Hjemreisen” virket på meg på en annen måte en jeg var vant til. Jeg opplevde en ny og uvant måte å tenke og være på mens jeg leste ham. Jeg fikk lyst til å skrive selv. Handke var inspirerende.
”Hjemreisen” handler om form, om å gjenoppdage form som er tilslørt av nåtiden. Han frigjør verden gjennom sitt blikk, sin årvåkenhet. I Morgenbladintervjuet vedgår han at han tillater seg og ikke å være årvåken to, tre ganger om dagen. Årvåkenheten preger tekstene hans. Og språket har noe av den samme evnen til å stanse tiden som Proust har.
Jeg vil anbefale alle som er nysgjerrige på Handkes forfatterskap å begynne med ”Hjemreisen”.
Publisert den 19.11.2009 i Kultur, Litteratur
Karl Ove Knausgård har mottatt en fortjent Bragepris. I tillegg burde han fått ti piskeslag. Da jeg leste Knausgårds “Ute av verden” for elleve år siden ble jeg voldsomt imponert over den litterære kraften Men også litt skrekkslagen. Jeg hadde dengang en felles bekjent med Knausgård. Jeg spurte ham: hvordan kan denne mannen fortsette å skrive bøker etter dette? Han kan jo ikke gå lenger nå. Det må være en forferdelig påkjenning å gi ut en slik bok. Min bekjente svarte at Knausgård ville takle det bra, han var så godt gift. Vel, det var tydeligvis ikke hun. Hun, som han var gift med da.
Det har heller ikke vært lett for Knausgård å fortsette. Han fulgte opp etter en lang tids pause med en bok som ble hyllet av mange, ”En tid for alt”, men som jeg tidvis fant ganske trettende. Han sliter. Så løser han problemet sitt med å ta den enda lenger ut enn med debuten ”Ute av verden”, med ”Min Kamp”. Han bare fortsetter, og fortsetter på noe som enten er terapi, eller vil virke motsatt. Han er litteraturens Sindead o’Connor. Så nakent, så ærlig. Slik oppfattes det av oss. Og sikkert også av ham.
De fleste kritikerne hyller ham, men det er noen kritiske røster også. Jeg synes tidvis, særlig i begynnelsen at teksten er løs og lite tett i del 1 av ”Min kamp”. Det drar seg til mot farens død. Siste halvdel er sterk. Tettere enn vi kommer på Karl Ove, broren og farmora kommer vi sjelden på noen, for ikke å snakke om det stedlige. Farmors hus.
Det Knausgård gjør er likevel umoralsk. Han gjengir samtaler med andre, trekker uskyldige inn prosjektet som opplagt vil trives dårlig med å være der. Det betyr ikke at jeg mener at han burde latt vær å utgi dette. Men det bør koste noe å gjøre sånn som dette.
Det er nesten litt trist at det er så enkelt å utlevere seg og sine. Jeg foreslår mellom fem og ti piskeslag for å få utgi bøker av denne typen. Om forleggeren tar i mot disse piskeslagene, eller om forfatteren og forlag deler på straffen spiller ingen rolle. En slik ordning tror jeg heller ikke Knausgård hadde hatt noe i mot.
Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som 
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket