Proust sitt verk På sporet av den tapte tid har mye til felles med en sjøreise. Språket vugger som en båt. Boken manglet det man kaller driv, det har den gammledagse sjøreisens tempo.

Lange perioder er kjedelige. Likevel gjør det godt fordi man synker inn i beskrivelsene.

Skepsisen var stor da MS Nordnorge forlot Bergen på vei mot, nettopp Nordnorge.  I forhold til sendingen Bergensbanen minutt for minutt så dette ut til å bli ulidelig kjedelig.

Så tok det av. Etter Trondheim, på vei opp til Lofoten i strålende sol, etter hvert midnattssol, ble dette stort og nytt fjernsyn. Folk viftet med norske flagg fra hver en knaus. Vi har aldri opplevd liknende før.

Skjønt trenden, et slags opprør med stereotype dramaturgiske grep, har vært der en stund allerede. Vi så det med TV serien The Wire, den var som å se inn i en virkelighet vi ikke fikk forklart. Vi fikk oppleve den og lærte oss nye koder.

Knausgårds uendelige selvpiskende lidelseshistorie ble en suksess. Den manglet også de tradisjonelle dramaturgiske grep. Språket var heller ikke rikt på metaforer. Ting bare skjedde, tilsynelatende.

#Hurtigruten ble noe veldig rart. Under innseiling til nye steder fikk hendelsene noe av det samme forløp etter hvert. Folkemengde frammøtt på kaia viftende med flagg. Korpsmusikk, lokale bajaser og veteranbiler.

Nærbildene viste folk  som betraktet noe som ikke skjedde. Egentlig skjedde ingen verdens ting. Det var de som skjedde, som var hendelsen.

Uendelig mange kameraer fanget inn det som ikke skjedde. Både de frammøttes kameraer og NRK-teamets. Det var bare å nyte.

”Heaven is a place where nothing happens”. (David Byrnes). Mange pustet lettet ut hver gang skipet på nytt la ut fra havn, og man ble overlatt til sjøen, rislingen fra baugen som skar gjennom sjøen igjen.

Mediemessig er dette et hypermoderne stunt. Uten folks engasjement på sosiale medier, først og fremst Twitter, hadde det nok blitt en litt tammere affære.

For dette ble en lek med speil. Plakater med hilsener ble fanget opp hjemme hos adressaten i sanntid. Man fotograferte hurtigruta som filmet den fotograferte. Denne sendte bilder til sine enten via MMS eller på Twitter. Bilder som raskt dunster vekk.

#Hurtigruten med en armada av småbåter som lekne delfiner til å eskortere seg inn og ut av havnene. Og dette bildet i kryssklipp med vårt indre blikk av forholdene for et par generasjoner siden. Følelsene ble sterke. Og så folket da, utstilt på kaiene, for en gangs skyld distriktenes folk i hovedrollen.

Etterhvert som happeningen skred fram – og den er ennå ikke ved veis ende, lærte nordlendingene i neste anløp av det de så på TV. De ble mer og mer utspekulerte i utføringen av stunt som fenget oppmerksomheten.

De fleste i Norge kommer fra et annet sted, og mange av oss kommer fra kysten. Følelsene skyller innover oss som baugbølger fra hurtigruta mot steinene i Rystraumen.

Akkurat som i Prousts På sporet av den tapte tid, kastes vi ufrivillig mellom fortid og nåtid i vuggende nytelse under denne sjøreisen.

Med stresslessen som dekkstol og parketten med gjennskinn av midnattsol og hav.

Vi er ikke identiske med disse identitene som oppstår på de sosiale mediene. Nils på Facebook skiller seg både fra Nils i den virkelige verden og @kniv på Twitter.  Tidvis dukket behovet for å trekke seg tilbake opp, samtidig som jeg kjente en lett avsmak for både meg selv og Twitter.

Dersom jeg er i et rom og blir lei av at noen prater for mye går jeg til et annet rom, og den som pratet for mye vil ikke følge etter meg og spørre hvorfor jeg gikk. Jeg trodde jeg kunne avfølge folk på twitter også, uten at de fulgte etter.

Nå følte jeg et visst press. Så kommer jeg ut av kino etter å ha sett Facebookfilmen “The Social Network”, og støter på Dagfinn Nordbo, den levende, korporlige Dagfinn Nordbo, han med alpelue og frakk. Og det føles litt kleint. I hvert fall litt pussig. Vi hilser og diskuterer hvordan man enklest  kommer seg hjem. Det var det.

Som en Frankenstein ble Facebook født på studenthybelen til Mark Zuckerberg. Alle Frankensteinbabyene, du og jeg, stavrer inn og ut av rom uten regler og uten mammaer og pappaer.  Og Mark Zuckerberg sier at det private finnes  ikke mer.

Senere på kvelden nevnte jeg episoden på Facebookveggen min. Jeg skrev også om paradokset at en asosial fyr som Mark Zuckerberg skapte verdens største sosiale medium.

Noen minutter senere gjorde Heidi Helene Sveen meg oppmerksom på at det var en forskjell på begrepene asosial og antisosial.  Hun redegjør så hva forskjellen på asosial og antisosial er. Og vi er enige om at Mark Zuckerberg og Kjell Inge Røkke har trekk ved seg som både er asosiale og antisosiale.

Til slutt skriver jeg at det finnes folk jeg er venner med som jeg ikke vil ha noe å gjøre med på sosiale medier. Det er forskjellige rom til hvert sitt bruk.

Det er en som har trykket “likes” på dette siste innlegget mitt på Facebook, og det er den godeste Dagfinn Nordbø. Han har ikke avfulgt meg på Twitter heller, I hvert fall ikke sist jeg sjekket.

Så ber plutselig Heidi Helene Sveen meg redegjøre for hvorfor jeg har avfulgt Dagfinn Nordbø på Twitter. Hun fikk jo vite det, fordi han fulgte etter meg, I all offentlighet, og ba om en forklaring. Nå vil hun også ha en forklaring.

Men jeg vil ikke. Man har da rett til litt litt privatliv.

konsentrasjonsleieren Sachsenhausen lå i Oranienburg, og den berømte Vannseekonferansen ble avholdt i en praktfull villa i Wannse. Femten toppbyråkrater  med Heydrich i spissen møttes her i januar 1942 for å diskutere hvordan man mest effektivt kunne utrydde jødene.

Faren min oppholdt seg i Buchenwald som såkalt tysklandstudent nesten hele 1944 etter Aula arrestasjonen i November 1943, og fram til evakuering i Mars 1945 med de hvite bussene. Jeg har besøkt Buchenwald flere ganger, første gang med faren min, dernest to ganger til i forbindelse med skriving av Sølvpilene. Jeg kan den leiren ganske godt. Porten der har “Jedem das Seine” som motto. Hver leir sitt motto. I Sachsenhausen var det “Arbeit Macht Frei.”

Sachenhausen er kjent for oss nordmenn fordi den hadde en del prominente fanger. Som Trygve Bratteli.  En Norsk Jøde deltok i falksmyntneri: Moritz Nachstern. Han overlevde og skrev bok om begivenhetene.  Sirlige graveringer på metallplater lå til grunn for trykk  av 130 millioner engelske pund som ble brukt til å kjøpe inn krigsartikler.

Leiren lå på et flatt område,  og var nok større en Buchenwald. Jeg har studert modeller av Buchenwald. Litt pussig er at den vifteformasjonen man finner i SS leiren utenfor inngangen til Buchenwald har man benyttet seg av ved byggingen av fangekasserne i Sachenhausen. Vifte formasjonen skaper bedre oversikt mellom brakkene fra det sentralt plasserte vaktårnet over inngangen.

Stedet må ha vært monotont og jævlig å være på under krigen. En del av fangene ble også sendt ut på en dødsmarsj mot Baltikum i Fenbruar 45, der fanger døde som fluer.

I Morgen skal jeg til Wannsee. Ikke for å se på praktvillaen der de femten byråkratene planla historiens største forbrytelse, men for å svømme.

trofaste hund.

Alltid vil jeg lystre.

Han lar meg gå uten bånd

i Berlins gater.

Der går jeg fritt og snuser.

Pisser på den stolpen jeg vil.

Å, det er så mye å se.

Så mye av alt.

Da hører jeg min herre plystre.

Hva er feil? Jo, det er at kultur i dag er det som handler om kultur. Alle som skriver og mener og uttaler seg om kultur er blitt kulturen.

På 1600 tallet hadde man ikke kulturnyheter. Heller ikke noe kulturliv. Rembrandt visste ikke at han skapte kultur. De som danset folkedanser visste heller ikke at det var kultur.

Hadde foreksempel Statoil brukt noen solide milliarder til å fortelle at de var Statoil hadde det vært kultur. Og for den del, hadde folket danset folkedans uten å tenke på at det var kultur hadde det vært kultur. Kultur er det som definerer ens liv.

Den dyreste og mest storslåtte av av alle kulturmanifestasjoner, operaen, er like overflødig som en gammel vindmølle i Spania. Et flott bygg, som ikke samsvarer med den mangel på mening som kommer fra operascenen.

Det er noe løsrevet og fremmedgjort ved det som rapporteres i kulturnyhetene. Der inne går ungene med kulturelle skolesekker. De eldste raver rundt og støtter seg til Giskes kulturelle spaserstokk. En vesentlig del av nyhetenes innhold handler om kulturstøtte.  “Kulturen”  svever for seg selv mens den imploderer i takt med økningen av kulturformidling.

Storparten av kulturen befinner seg utenfor feltet som kalles kultur. Og tilhører  kanskje framtidas kulturnyheter.

Vi må snu opp ned på begrepet arbeiderklasse her i vesten. Vi må innse at kjøpesenterne er de nye fabrikkene.

Eliten forakter de som fyller opp kjøpesentrene. Nå er det på tide at de innser hvilken viktig jobb som utføres der. På kjøpesenteret foregår det manuelle arbeidet så og si på samlebånd, ved kassa der konsumenten løfter varer på bånd, for så å samle det i poser, før han utfører gammeldags tungrarbeid ved å bære posene selv i neste etappe. Eller skyver en tralle slik gruvearbeiderne gjorde på syttenhundretallet.

Utføres ikke dette arbeidet med flid og plikt vil alt bryte sammen. De trygdede utgjør en stor del av denne arbeidstokken. Trygdede er ikke en byrde for samfunnsøkonomien som mange tror. De bidrar til at penger spres og fordeles jevnt. De er effektive arbeidere i de nye fabrikkene. Trygden bør derfor kalles lønn.

For at de nye fabrikkene skal fungere optimalt bør staten tilrettelegge for kasting på en mer effektiv måte.

Det er grenser for hva et hjem kan romme. Kasting er ikke noe negativt. Miljøstasjoner  utbygges der shopperne, nå i funkjsonen kastere, får enda mer i lønn for å kvitte seg med det i de har kjøpt, i stedet for som i dag; å måtte betale avgift.

Kineserne, inderne og brasserne bør i starten gi en slags i-hjelp til vesten for fornyet infrastruktur og fabrikkbygninger som stimulerer den nye arbeiderklassen, kalt kjøperne til å yte sitt beste. Vestens fortrinn er at vi er gode kjøpere. Japanernes store handicap i den sene kapitalismen er for eksempel at de sparer for mye. Slik er det trolig med alle asiater. De får ikke til å handle så det monner.

Bare en videreutvikling av det vi i dag kaller kjøpesentere, komplettert med et effektivt kastesystem kan redde kapitalismen. Drivkraften vil være den vestlige konsumentens medfødte shoppinginstinkt.

I den nye verdensordenen vil superkonsumentene være proletariatet.

I antikken delte man mennesker inn i Guder og Helter. I middelalderen gikk det i helgener og syndere. Fra opplysningstiden, og med Kants løsrivelse av moralens ankerfeste til religionen, fikk vi det selvstendige opplyste menneske som skapte sin egen morallov. Som ikke definerte sin eksistens i forhold til Gud alene.

Revolusjonen som de sosiale mediene skaper nå, som griper inn i så mange dimensjoner av livet vårt, bidrar til at vi må definere vår væren på nytt. Et nøkkelord her er det private.

Min påstand er at det private ikke bare er utryddingstruet, men at vi kanskje ikke har bruk for det. At våre nye praksiser oppløser det.

Det private er ikke et evigvarende og grunnleggende trekk ved menneskets væren. Det private er  historisk betinget.  Det private fantes ikke i antikken, men etablerte seg etter Augustin da man begynte å lese bibelen innat. Det private vokste seg fram innenfra,  og ble fullbyrdet med den selvstendige borger. Men allerede da begynte oppløsningen av det private så smått. Romanen i jeg-form var det første steg.

Kjendiskulturen som begynner å bli gammel nå, baserte seg på en utlevering av det private. Og etter at reality og sosiale medier kom er vi alle blitt som kjendiser.

Det vi oppdager når det private brettes ut er hvor lite privat det egentlig er. Det private er jo meg og deg.  Vi har dermed nådd et nivå der det private som kategori begynner å bli temmelig meningsløs.

Vi har altså levd med det private fra Augustin og fram til i dag. Og nå er det kanskje slutt?  Skål og farvel kjære “Det Private”.

Husker du smaken av Si-Ko? Jeg tror det var den første fluortannpastaen i Norge.  Tannpastaen hadde sin gullalder i Norge på sekstitallet. Alle fulgte spent med; hva blir det neste.

Si-Ko, Norges kanskje første fluortannkrem

Tannpastaens historie er først dokumentert hos egypterene. De satte sin ære i å bevare kroppen, dette gjaldt også tennene. De første oppskriftene baserte seg på knuste knokler og østerskall blandet opp med kvae.

Gull i tennene? Nei Tut fikk hele fjeset gullbelagt

Etter dette kom tannpastaen, eller tannpulveret for å bli. Det meste gjorde stor skade. Engelskmennene produserte tannpasta i stor skala på attenhundretallet. De viktigste ingrediensene var bakepulver, salt og glycerin. Denne miksen kunne man smøre på datidens tannbørster og  sammen fremkalte de skum i munnen og bidro til å fjerne matrester.

Dersom vi gripes av nysgjerrighet og ønsker å stupe ut i norsk tannpastahistorie for å gjøre et dypdykk,  lander man i et tørt basseng. Den nærmeste vi kommer når det gjelder å yte et bidrag er en drammenser som heter Kierulf. Han var kreativ på den norske måten som vi kjenner fra Flåklypa-miljøet. Han fikk en fiks idé, som gikk ut på å fryse ned levende ørreter og tine dem opp, like levende. Dessverre var samtlige døde da de ble tint opp igjen, etter talløse eksperimenter. Han brukte også tid på å utvikle den syntetiske osten Veslemøy, som bestod av hvalspekk og alginat og luktet tilsvarende. Men Kierulf gav ikke opp uten videre. Karakteristisk er historien om tannpastaen som ble produsert av grovrenset alginat under krigen. Det var ikke helt vellykket, for det oppstod en elektrolytisk reaksjon med gassutvikling som gjorde at det gikk hull på tuben og luft strømmet til slik at tannpastaen størknet. “Javel, her er en ny mulighet, vi tar av tuben og selger det som skolekritt,” utbrøt Kierulf en gang.

Forbedret tannpasta kom etter krigen

Etter den nedslående krigen og det dystre femtitallet var nordmennene atter klar for å smile ved inngangen til sekstitallet da man samlet på tyggegummibilder av filmstjerner og var ville etter å kysse og kline Sekstitallet ble tannpastaens gyldne tiår. Min første tannpasta het stomatol. Veldig medisinsk. Den smakte sterkt og vondt. Barn likte den ikke. Barns tannhelse kom etter hvert veldig i fokus. Diskusjonen for og i mot fluor raste mens norske ungers tenner i økende takt ble fylt med amalgan. Vi levde også i godteriets og lommepengenes tid.

Arkitekturen i tuben bak et flerfarget tannpastakonsept

For å friste folk til å pusse tennene ble den den stripete tannpastaen Signal sluppet og reklamert for i blandt annet Donald. Den hadde tre farger når den kom ut av tuben, med tre aktive ingredienser. Den vekket fascinasjon og undring. Tannpastaen smakte også litt som godteri, noe som var  smart tenkt, men fikk som konsekvens at mange nøyde seg med å sutte på tuben uten å pusse.

Så kom altså fluoren i tannpastaen. Først Si-Ko med forsiktige 0,2 % fluor.

Det var for å si det mildt som å måtte bite i det sure eplet å gå fra å sutte på den festlige Signal tuben til å pusse med Si-Ko.  Tannpastaen var rett og slett drittsur.

Etterhvert kom andre tannpaster tilsatt både fluor og andre mirakelinngredienser. Svenskene lanserte sin revolusjonerende Bofors tannkrem. Bofors? En våpengigant til kamp mot Karius og Baktus? Ja. Svenskene har vært gode på kanoner siden hugenottene flyktet dit, men de fant også opp kulelageret. Og det geniale med Boforstannkremen var at den inneholdt bittemså plastkuler. Tannpastatuben fra Bofors var å regne for en miltraljøse.  Min far var svak for denne high-tech tannkremen.

Ved inngangen til syttitallet var unge mennesker generelt mer ulydige, de flinke hadde studert filosofi til forberedende prøve og var nå i stand til å gjennomskue reklame og tenke kritisk. Slik at når en ny vidundertannkrem nå ble lansert, trakk man på skuldrene, smilte hånlig og sa at den inneholdt helt sikkert Lurium.

Siden dette har tannkrem aldri tatt helt av. Man forsøker seg jevnlig med nye tannbørster. Design legger jo i større grad enn før føringer på menneskets valg i butikkenes overflod. Men tannbørsten vil nok aldri oppleve det samme løftet som tannkremen gjorde på sekstitallet.

Det er en morsom historie bak utgivelsen av Listening to Richard Brautigan. Produsenten Mike Larner fikk ideen sammen med Paul McCartney om å la RB lese inn noen av tekstene sine og gi dem ut til samme publikum som likte The Beatles. For å krydre varen, slik dette publikum hadde behov for, bestemte man seg for å legge på lyd. Det ble en kronglete prosess. Zapple records, et underbruk av Apple som igjen lå under EMI, skulle gi den ut. De hadde to andre produksjoner på gang, eksperimentelle greier som Lennon og Harrison stod bak hver for seg. Det var også planlagt flere innlesinger av amerikanske beatpoeter. Men selskapet ble brått lagt ned. Produsent Mike Larner dro til LA og produserte platen under Harvests label, ved hjelp av lyder, blandt annet fra RB sitt kjøkken og en elv. Larner kom på kant med en av RB’s venninner, det hele  holdt på å skjære seg. Etter mye om og men kom Listening to Ricard Brautigan ut i 1970 på Harvest, et amerikansk underbruk av EMI ment for progressiv musikk. Mange skiver derfra hadde fantastiske omslag laget av Hipgnosis. Så er ikke tilfelle med denne utgivelsen. Da den kom ut solgte den nesten ingenting og var en fiasko.

RB sitt telefonnummer er 567-3389. Right now he lives in San Francisco, står det på coveret.

The Telephonedoor to Richard Brautigan
Troutfishing in America
Love Poem
A Confederate General from Big Sur
Here are the sounds of my life in San Francisco.
The Pill versus the Springhill Mine Diasater
Revenge of the Lawn
The Telephone that leads Eventually to Some Love Poems
In Watermelon Sugar
Here are som more sounds of my Life
Short Stories about California
Boo, Forever

Tweetdeck

En måned siden siste blogginnlegg. Hjelp!

Før det blogget jeg ukentlig. Og jeg likte det. Hvorfor kommer det ikke flere blogginnlegg? Og hvorfor får jeg ikke flere followers på twitter?

Fordi jeg twitrer mindre.

A-magasinet kom på besøk til @kniv og @orjas for å gjøre et intervju. Tema var når en hobby ble en besettelse som gikk utover andre ting og begynte å bli destruktivt.

Jeg skjønte at jeg var avhengig av Twitter.

Jeg kuttet drastisk ned på twitring. Og jeg har ikke blogget siden. Før nå.

Jeg skriver nemlig roman. Og det lar seg ikke kombinere med å være hypertwitrer og ukentlig blogge. Jeg måtte kaste alt jeg hadde skrevet mens jeg twitret mye. Det var for dårlig.

Men ååååh som jeg savner å twitre mye og blogge. Det gir en intens følelse av å leve her og nå, og av å være forbundet med verden.

Les intervjuet med @orjas og @kniv i A-Magasinet 19 mars. Det er en del av større reportasje om hobby og besettelse.

Aftenposten fotograferer @orjas