Nils Gullak Horvei er en skjønnlitterær forfatter, oppvokst i Tromsø og bosatt på Majorstua. Kjent som @kniv på Twitter. Les mer om Nils
Forfatternes årsmøte. Eggen og Bing sees i panelet
I helga holdt Den norske Forfatterforening årsmøte. Det var særlig eboka som skulle behandles. Torgrim Eggen innledet med å redegjøre for forskjell på lesebrett og ebok. Så demonstrerte han hvordan man kjøpte en norsk ebok. (mer…)
NORÉN OG MALEXANDERMORDENE
Våren 1999 utførte tre tungt væpnede nynazister et ran i Kisa i Sverige. To politimenn ble henrettet med nakkeskudd etter å ha tatt opp jakten på ranerne. Den svenske dramatikeren Lars Norén fikk mye av skylda for det brutale ranet fordi han i forkant satt opp et teaterstykke sammen med fangene. Det ble påstått at Tony Olsson, som man trodde drepte politimennene, fikk næring til sin ransplan gjennom å spille ut nazisme på scenen. Dessuten at de utvidede permisjonene på grunn av stykket gjorde planleggingen mulig. Den svenske journalisten Elisabeth Åsbrink har skrevet en knallbra bok om saken i Smärtpunkten. Dramatikeren selv skriver om traumet i En dramatikers dagbok 2002 2005. Og Espen Stueland har skrevet en artikkel om Noréns ansvar for at det gikk galt i Norsk Shakespeare og teatertidsskrift.
SPORT FORSVINNER IKKE FRA SKJERMENE SELV OM NRK IKKE VISER DET.
Noen gråter fordi NRK måtte selge rettighetene til Fotball VM for å få råd til å sende oss alle disse svette timene fra en nedsmelta vinter olympiade i Vancouver. Jeg synes NRK kunne solgt rettighetene til begge deler. Sportsfolket, idiotene inkludert vet alltid å sikre seg når det gjelder sportsdopet. Uansett går galskapen av stabelen. Og de som vil sette dype spor i sofaen kan faen meg se så mye vil.
Jeg går til Astrup Fearnley museet for å oppleve Bjarne Melgaards utstilling. Inne, ved resepsjonen spør jeg om Vergil kan guide meg. Nei, han kommer ikke før på søndag kl. 13.00.
Jeg går ned i helvetet og ser at Keiseren mangler knær. Han befinner seg i sugepikkhøyde og stirrer på deg med to tomme rasshøl. Så gjesper man og rusler videre med Iphonen på øret og kuratorens stemme, ei jente som har funnet seg et levebrød i dette feltet og som som forteller at nebbdyrene og de andre dyrene fra Australia egentlig er selvportretter. At apen både er undertrykker og undertrykket også videre. So what.
Å fullføre gjennomhøring av de lengste låtene til Motorpsycho kan oppleves like slitsomt som å måtte spise en gammel hjørnesofa med skje. På Heavy Metal Fruit har Motorpsycho hyret inn en interiørarkitekt til å møblere det musikalske rommet. Han har plassert designmøbler ved siden av sofaen og bruker kontrapunktiske prinsipper, slik at det veksles mellom tunge og lette uttrykk og man får litt luft.
Tvillingtårnene
Dersom du er i New York og befinner deg i Tribecca området. Forestill deg da at du ser opp mot himmelen. Høyt der oppe spaserte en mann, så og si i løse lufta i 1974. Mannen heter Petite Philippe. Tårnene kollapset, mens hans triumf blir stående igjen. Twin Towers
Mein Kampf heisst das grosse werke im sechs starken bind von der norwegisher Schriftsteller Knauss Oberst Knausgård. (Im wirkichkeit ein kavaleri von trojanische pferde) Knauss hatt ein starkes dürfnis für reinheit. Er wollen mit dieses werk alle jungrfrauen erobren, für später zu penetriren. Für sein erubrung der welt(jungfrauen) benützen sie en generalstab mit hauptsturmbandführer Gulliksen und admiralissimus Berdahl in spitz. Herr Knauss, der führer gebildet sechs armeen wie er brauchen wollen zu erobreren das welt. Die menige soldaten sind millionen des Wörtes. Alle im blindes lüdigkeit unterlagt der Führer, direcht. Sie stehen im geledd nach geledd und bildet nun drei armeeen; das dritte bist ein kinderarmé. Das erste angriff war blitz krieg. Unsere Siegfried linie aus die kritiker koprs, liegt mit rück gebrochen. Nach Blitz licht sahen wir der Führer Knaus sein portrett über alles. Niemand macht etwas substansiellen gegenstand gegen dieses besetzungversuch. Altså ein suksess. Wach auf! Drei mehr armeen marscieren sollen vorbei passieren. Wir stehen nun, allebeide, vor dem ring des alters mit unseren köpfer greichtet gegen das erde. Alles ist vorbei. Wir sind alle verknausst.
Jeg satt på gulvet foran pappa og leste forsiden med de svarte fete typene og reklamen for Black and White whisky, mens han så på baksiden. Kanskje studerte han den lettkledde piken som var fast inventar, eller han leste en bokanmeldelse av Philip Houm. Dagbladet kom et døgn forsinket til Tromsø på sekstitallet. Selv en dag gammelt var den et must. Og til en relativt sett mye høyere pris i enn i dag.
Dagbladet er i krise. I denne situasjonen går Anikken Huitfeldt ut i Aftenposten og sier at Dagbladet er en viktig avis. Utvalget som skal se på pressestøtten skal jobbe raskt, blant annet for å komme Dagbladet til unnsetning, om jeg forstår henne riktig.
Jeg synes ikke Anikken Huitfeldt som kulturminister har noe med å være dommer over hvilke aviser som er viktige. Man bør ikke gi støtte til aviser fordi en sittende statsråd liker den politiske profilen til avisa.
Dagbladet er rammet hardere av inntekstsvikt enn andre løssalgsaviser. Den har vært et offer for en politisk, kulturell endring i samfunnet . I det siste descenniet er tre kulturfenomener som har vært Dagbladets styrke marginalisert. Først teater og film. Tidligere var teaterkritikeren og filmkritikeren fyrster. I dag vet man knapt hvem som bedriver dette. Så litteratur. Dagbladet har ikke sviktet dette feltet. Men ungdommen leser ikke litteratur i samme grad. Til slutt rocken. På åttitallet vokste en ny type journalistikk fram, rockejournalisten med gonzo som stilideal. I løpet av det siste tiåret har rocken for en stor del inflatert, det samme har rockejournalistene.
Et tredje moment har bidratt til å svekke Dagbladet overfor den viktige intellektuelle målgruppa Dagbladet tradisjonelt har rettet seg mot: Klassekampen og Morgenbladets vekst tapper Dagbladet for fokus. Avisa er ikke lenger toneangivende.
Som for å kompensere har Dagbladet fått en sterkere «kvinneprofil», slik Anne Aasheim proklamerte da hun tiltrådte. Martine Aurdal. Marthe Michelet og Trude Ringheim har appell til feminister, men utover det er de relativt kjedelige og uinteressante skribenter. Avisa er blitt forutsigelig. Selv om John Olav Egeland og noen flere bidrar med en del kloke ting, er det Aasheims profilendring aviskjøperne feller sin dom over.
Folk er ikke lenger så interessert i Dagbladet. Så enkelt er det. La nå ikke Anniken Huitfeldt få lov til å overprøve dette.
Da Jagland annonserte at Obama var årets fredsprisvinner stilte han den amerikanske presidenten i forlegenhet. Obama takket ja, trolig etter sterk tvil, og sa samtidig at han ikke følte seg som en verdig vinner. Vi var mange som syntes synd på ham.
Kunstnerisk svak film sluker penger. Filminstituttet gir 246 millioner kroner til spillefilm i 2009. TV-drama fikk tildelt 16 millioner kroner. Til tross for at det er tv-seriene som intenasjonalt har stått for filmatisk nyskapning de siste årene. I tillegg har Film&Kino en rekke støtteordninger for import og distribusjon av spillefilm.
TV2 ønsket filmstøtte, men fikk det ikke. Danskene averterer for tiden over to helsider for en ny TV serie som heter Blekinggade. De satser. Det må vi også. Vi er sulteforet på god, norsk TV-dramatikk. The Wire og Mad Men gikk NRK hus forbi. De gir oss Himmelblå, og Kodenavn Hunter. For statlige kroner. Begge forutsigelige, dødskjedelige og glatte produksjoner.
En periode fråtset jeg i DVD er med spillefilm. Og før det VHS. Men noe har skjedd med forholdet til filmen. Det begynte for ca 10 år siden med Sopranos. En serie man ble oppslukt av. Som var kunstnerisk sterk. Siden har det kommet flere flotte serier. I takt med dette har jeg begynt å tvile på spillefilmen som form. Kvalitetsseriene ga meg briller som gjorde at jeg så mye av spillefilmens svakheter. Synes ofte at filmene knekker på midten. Da gidder jeg ikke se mer. Film er et langt og anstrengende lerret å farge.
Det ser ut til å være slik at jo nærmere døden en kunstform er, jo dyrere blir den i treff pr. bruker. Operaen er det sterkeste eksemplet, ingenting er dyrere enn opera pr. billett. Litteraturen sliter, poesien er nær utradert fra bokhandlerhyllene. Jazzen er relativt død og må ha kroner. Rocken også. Den har til og med fått museum. Alle disse kunstformene har livets rett, men det er ikke der nyskapningen skjer lenger.
TV-seriene når flere enn film, og er derfor et viktig medium. Dersom man først skal bruke statlige kroner får man trolig mer igjen kunstnerisk ved å støtte TV serier framfor spillefilm.
Poltikerne er redd for konsekvensene. Film skal trekke folk til sentrum for å skape liv. De frykter tomme kinoer. Vel er filmstøtte dyrt. Men tomme kinoer er dyre å drive de også.
Når man klarer å lage kvalitetserier i kommerslandet USA, må det bety at det finnes et stort marked for slike. Folk vil ha det.
Sølvpilene
Jeg vet om i morgen
Autolife
Markarian
Nærhets- rekorden
Da vil du nok elske meg
Kloppdorf og jeg
Gutten på Taket